Det er mange høydepunkter i sagaen om Jerusalem. Ett av dem var da den romerske keiseren Titus i år 70 e.kr. befalte soldatene sine å tilintetgjøre byen for å straffe jødene for deres opprør. Slik begynner Simon Sebag Montefiore sin beretning om Jerusalem. Ikke overraskende velger Montefiore å begynne med den totale ødeleggelse, et gjennomført folkemord, en nesten fullstendig utslettelse, en utbrenning, en nedslaktning av barn, kvinner og eldre mennesker som skapte et helvete på jord, en massekorsfestelse som førte til at det til slutt ikke fantes flere trær å lage kors av. Til slutt ble de 6000 menneskene som hadde søkt tilflukt i tempelet brent inne, først og fremst kvinner og barn. Slik straffet romerne jødene ved å utslette den hellige byen og fordrive de overlevende slik at de til slutt ble spredt rundt i hele verden.

Paktens ark
Men Jerusalem opplevde også et annet evig øyeblikk tusen år tidligere. Byen var omringet av sine verste fiender, filistrene. De hadde røvet Paktens ark og mønstret en totalt overlegen krigerstyrke. Jødene var truet av utslettelse. Da valgte profeten Samuel en ung gutt med røde kinn, vakre øyne og fagert utseende som hærfører. Det var David, sønnen til Isai fra Betlehem, en flink harpespiller, «en sterk og djerv kriger og god til å tale for seg». David skapte det hellige Jerusalem, skriver Montefiore, han var «poet, erobrer, drapsmann, ekteskapsbryter, innbegrepet av den hellige konge og den feilbarlige eventyrer.»

Med disse to høydepunktene begynner Montefiore sin fortelling, ikke helt slik vi kjenner den fra Bibelhistorien, skjønt personligheter som Abraham, Jakob, Josef, Moses, og ikke minst Jesus og hans disipler, trer de levende inn på scenen. Og omkring 640 erobrer den arabiske hærfører Omar byen med sine uflidde «fillete horder av arabiske kamel- og hesteryttere», på hvem hårlokkene stakk opp «som hornene på en geit», og siden har de bodd her.

Nye herrer
Jødene hadde ingenting imot å bytte ut sine bysantinske kristne herrer med muslimene, og Omar inviterte jødiske familier til å vende tilbake til byen der de bosatte seg i området sør for Tempelhøyden. Nesten 600 år senere stormer imidlertid den muslimske hærføreren Saladin byen og renser Tempelhøyden for de vantro, forbyr kirkeklokker, jevner klostre og synagoger med jorden, og henter mange muslimske lærde og mystikere til byen. Fra nå av defilerer historiske stjernefigurer gjennom byens historie. Vi møter Rikard Løvehjerte i kamp mot Saladin, den tyske keiser Frederik II mottar ydmykt nøklene til byen etter en overenskomst med muslimene i 1229, mens den store osmanske sultanen Suleiman og den franske generalen Napoleon aldri trer innenfor bymurene slik de ønsket. Byen tok imidlertid helt pusten fra den store franske forfatter og romantiker Francois-René Chateaubriand, mens den 26 år gamle dandyen Benjamin Disraeli, sjørøverkledd i ildrød skjorte, tok inn i et armensk kloster og begynte på sin neste roman, før han dro hjem og begynte på sin politiske løpebane. Den 29. oktober 1898 red den hvitt uniformerte tyske keiseren Wilhelm II pompøst inn Jaffa-porten, mens den tyske feltmarskalken Erich von Falkenheyn i juni 1917 ble øverstkommanderende i byen.

Verdenshistorisk omdreiningspunkt
Montefiore skildrer alt detaljrikt, malerisk og håndfast, med farger, lukter og smak, vi lærer hvor karrig og brutal naturen kan være, hvilke uforsonlige og hatefulle konflikter som forgifter mellommenneskelige relasjoner, og hvilken multikulturell og multireligiøs smeltedigel Jerusalem var, er og kommer til å være. I sannhet et Babels tårn av språklig og kulturelt mangfold, en hellig by for den jødiske, den kristne og den muslimske troende, et verdenshistorisk omdreiningspunkt som bestemmer tro og vantro, forsoning og konflikt i alle verdens hjørner. Helt opp til seksdagerskrigen i 1967 fører han oss, og om mylderet av og til kan forvirre, er også det legitimt, for Jerusalem er i sannhet en svimlende by.