– Etter å ha lest moralens genealogi, ønsket jeg å spore opp Nietzches utgangspunkt, der skillet mellom natur og fornuft oppstår. I hans første bok, "Tragediens fødsel", finner han skillet i måten Sokrates opphevet sammenhengen mellom det dionysiske og det appoloniske i den greske tragedie. I sammenhengen mellom rus/eufori og musikk/kunst hersker det en naturlig hengivelse til verket. Sokrates legger, ifølge Nietzsche, mer vekt på betydningen av det apploniske som et "fornufts"prosjekt. Boken er oversatt av legendariske Arild Haaland, som også bidrar med en meget bra innledning. Selv om boken forstås helt og fullt bare gjennom en ualminnelig god innsikt i gammel-gresk historie, kan også andre finne intressante traseer.
Tragediens fødsel
Nietzsches filosofi er et av de første forsøk på å fange inn typiske trekk ved vår kultur: oppløsning av alle faste verdisystemer, motsetningen mellom det intellektuelle og det fritt skapende menneske, følelsen av total frihet i en meningsløs verden. Les mer
Kundevurdering:
Denne boka tilhøyrer den første delen av Nietzsche sitt forfatterskap som han seinare skulle ta avstand frå. Mykje i denne boka oser Hegel og kristendom, men eg syns likevel dette er ei Nietzscheansk bok, som er relativt nyskapande og provoserande.
Språket er sint, men ikkje spesielt lykkeleg. Alt han seier i denne boka bærer preg av at han ikkje riktig visste kva han vil vere enno. Men for all del eg syns boka er god, informativ, spesielt viss ein ønskjer å få eit betre omgrep om kva forskjellen mellom den tidlege og den seine Nietzsche bestod i.
Språket er nydeleg, sjølvsagt.Den som bør bli forelska
Detaljer
- Forlag
- Pax
- Innbinding
- Paperback
- Språk
- Bokmål
- Sider
- 141
- ISBN
- 9788253016290
- Utgave
- 1. utg.
- Utgivelsesår
- 1993
- Originaltittel
- Geburt der Tragödie
- Format
- 21 x 15 cm
- Serie
-
Pax filosofibibliotek
Kunders vurdering
Skriv en vurdering
– Denne boka tilhøyrer den første delen av Nietzsche sitt forfatterskap som han seinare skulle ta avstand frå. Mykje i denne boka oser Hegel og kristendom, men eg syns likevel dette er ei Nietzscheansk bok, som er relativt nyskapande og provoserande.
Språket er sint, men ikkje spesielt lykkeleg. Alt han seier i denne boka bærer preg av at han ikkje riktig visste kva han vil vere enno. Men for all del eg syns boka er god, informativ, spesielt viss ein ønskjer å få eit betre omgrep om kva forskjellen mellom den tidlege og den seine Nietzsche bestod i.
Språket er nydeleg, sjølvsagt.
– Nietzsches debut er en mastodont i den nyere tids litteraturhistorie. Nietzsche analyserer tragediespillet, og vektlegger musikken som det bærende element. Videre lager han dikotomien dyonisisk/apollinsk, hvor det dyonisiske tilhører ekstasen, rusen, følelsene, driftene - mens det apollinske er det begrepsmessige, ordnede, rene, distingverte, kultiverte. Formålet med boka er å rase mot Sokrates og hans likesinnede og deres "kupp av filosofihistorien". Sistnevnte opphøyde den eviggyldige fornuften til det eneste høyverdige og ønskelige, og forkastet det dyonisiske. Dette har vært en ulykke for menneskenes historie, mener Nietzsche. Vi har nedvurdert følelsene og det intuitive, og sitter igjen som nærmest kalde og virkelighetsfjerne skrivebordsrotter. Interessant bok. Akademisk sprog.