– Det er ofte historiene drukner eller tidvis satt på pause i romanene til Dag Solstad. Den selvbiografiske romanen 16.07.41 er i aller høyeste grad en slik bok. Solstad har satt seg selv i hovedrollen, og innledningsvis følger vi ham gjennom Berlins mangfoldige gater og bydeler, der forfatteren briljerer med tilsynelatende presis lokalkunnskap. Smådetaljer som dette hadde allikevel fort blitt uutholdelig kjedelige om det ikke hadde vært for at han hele veien krydrer innholdet med fascinerende betraktninger. Det er lett å nikke bekreftende underveis, selv om man i utgangspunktet ikke identifiserer seg med hverdagen fortfatteren beskriver. Dagene som går med til kaffedrikking og notatskribling kan tidvis virke rent tåpelig, men man blir imidlertid raskt dratt gjennom de over 200 sidene. Boken krever tålmodige lesehjerter som setter pris på Solstads finurlige kromspring.

– Min umiddelbare innvending mot denne boken er at den er alt for mye en selvbiografi. Man får rett og slett en alt for stor dose Dag Solstad. Første del av boken, blir en alt for lang utlegning og løse tanker om skyer, og dessuten noe som mer eller mindre minner om en reiseguide til Berlin. Episoden der han skal møte igjen sine gamle klassekamerater, men ikke klarer å finne ut av hvor festen skal holdes, og han ender med å dra hele Sandefjord rundt for kanskje å finne fram innen kaffen serveres, er en blanding av en fornøyelig episode, samtidig som hele greia er helt tåpelig, og man sitter å gremmer seg over hvorfor han ikke bare tar en kjapp telefon. Ikke bare ble jeg sittende igjen med et lite skuffende inntrykk etter å ha lest denne boken, men mitt syn på Solstad som person blir dermed heller ikke bedre enn hva det måtte være før jeg begynte på denne boken.