– Hovedpersonen reiser til en sommerhytte på Tjøme, utenfor Tønsberg, for å komme seg til hektene etter et kjærlighetsbrudd i håp om at freden og roen skal lindre sårene raskt. Hun treffer et homofilt par og utvikler et vennskap med dem. Dette er ikke en roman med mye handling, snarere hovedpersonens refleksjoner over livets opp- og nedturer og hennes noen ganger banale væremåter. Men det hele bygger opp mot et klimaks når de tre vennene en dag plutselig oppdager et lik. Det er en enkel bok, både i språk, innhold, form og lengde, og den er ei heller banebrytende litteratur, men det er en stillferdig bok. En bok mange trolig kan kjenne seg igjen i, ispedd en dose svart humor og uten de typiske (kjærlighets)sorg-klisjéene. Vigdis Hjorth er flink til å skildre den mentale prosessen man går gjennom når man føler at livet aldri blir det samme igjen, at man aldri kommer til å komme seg ovenpå igjen. Dette er absolutt en bok man bør få med seg hvis man ønsker å bli bedre kjent med Vigdis Hjorth, kanskje til og med som et første møte med forfatteren.

– I seks år hadde Vigdis Hjorth skrevet bøker som sirklet rundt de samme emner: fylla, et hektisk liv fylt medvoldsomme opp- og nedturer, romanser som flammer hurtig opp og koker bort like fort. 17.15 til Tønsberg markerer en tydelig dreining i Hjorths diktning. Vi befinner oss i flere henseende i et «dagen derpå-landskap»: angst, meningsfravær, rastløshet og uforløst sinne preger hovedpersonen i boka. Et dypgrått melankolsk teppe ligger under og bak i denne fortellingen kvinnen på flukt fra et samlivsbrudd, med en tyngende kjærlighetssorg som eneste håndbaggsje. Vi vitner balansegangen mellom melankoliens skjeve smil og depresjonens siklende, forvridde grin. Forfatteren peker oppover og fremover, mot noe som godt, noe vi kan leve med og for.

– Efter 20 år er jeg fremdeles oppslukt av, og sammen med, min første store kjærlighet. Derfor vet jeg lite om kjærlighetssorg. Men kanskje er det slik hovedpersonen opplever det: Man er fjern, men samtidig veldig nærtagende. Perspektivet forrykkes og selv en liten historie virker komplisert.
Det er noe trist over "tidsfordriv"; livet er litt tid på jorden, og å måtte fordrive tiden er et dårlig tegn. Men tidsfordriv er det hovedpersonens liv handler om akkurat nå. Handlingslammelse er kanskje en del av sorg.
Men jeg er ikke overbevist om at sorg føles slik det beskrives. Eller, med andre ord, jeg greier ikke å leve meg inn i hovedpersonens følelse av sorg og akkurat /det/ må vel være det viktigste kriteriet for om man liker boken eller ei.