– "Buzz Aldrin- hvor ble det av deg i alt mylderet?" er en av de bøkene jeg har fullført på bare noen få timer, på tross av et ganske høyt sidetall. Hovedpersonens karakter er gripende beskrevet, og behovet for å finne ut hvordan i all verden dette skal ende blir stort med en gang boken påbegynnes. Det er snodig hvordan man finner egne trekk i de karakterene man blir godt kjent med, hvordan Færøyene blir vurdert som reisemål og hvordan man kjenner på Mattias-delen av seg selv. Det genuine språket gjør boken komplett, og fin. Koblingen til Buzz Aldrin som virkemiddel fungerer godt. Anbefales på det sterkeste.

– Mattias er en stavangergutt, født samme dag som den første månelandingen, som vet hva han er: en gartner gift med sin ungdoms kjæreste, men plutselig mister han alt - og vet ikke hva han skal ta seg til. Ved en tilfeldighet blir han en av beboerne på Fabrikken, et rehabiliteringssenter for psykiske pasienter på Færøyene. Gjennom paralleller til romfart, oppvekst og dagens hendelser, prøver Mattias å finne veien videre. Hovedpersonen velger bevisst å være nummer to og er fornøyd med det. I likhet med Buzz Aldrin, hans helt, som var nr. to på månen etter Neil Armstrong. Mattias vil ikke stikke seg ut og sette spor, men heller være et usynlig tannhjul som behøves. En feiging, tenker jeg i første omgang, men etter hvert som jeg blir kjent med ham, vil jeg heller kalle ham en "survivor". Selv om forfatteren er 10 år yngre enn Mattias, klarer han å sette hovedpersonen i sammenheng med det som ellers skjer i verden, i Norge og i verdensrommet på akkurat det tidspunkt det refereres til. Og det er mange referanser. Dette er en oppvekstroman fra min tid. Ordene som bare kommer, bare skilt med kommaer, fungerer ofte, men blir til tider plaprende.

– Frem til midten er dette en god og svært leseverdig bok. Jeg likte svært godt at store deler av handlingen utspiller seg på Færøyene. Det er også denne delen av boka jeg liker best. Jeg vet imidlertid ikke for realistisk det er at noen skal bli funnet på den måten. Jeg syns også koblingen til Buzz Aldrin noen ganger blir litt søkt, men det er jo kanskje slik det er. Kanskje driver vi hele tiden og sammenligner oss med andre for å bli bedre kjent med oss selv. Hovedpersonen har hvert fall bestemt seg for at sånn er han (han vil være nummer to - det vil si: ikke nummer en). Dette kan virke litt påtatt, og en kan også si at hovedpersonen stagnerer i dette selvbildet, til tross for at han faktisk utvikler seg en hel del. Jeg likte ikke helt hovedpersonens relasjon til den ferøyske jenta, men hans relasjon til NN høyner historien, og gir det hele "litt ekstra" (og: det at jeg faktisk leste hele denne lange boken, tyder på at den er nokså bra)

– "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" handler om Mattias som hele livet bare har ønsket å nettopp forsvinne i mylderet. Være en som ikke er i veien for andre. Men livet blir ikke helt slik som Mattias hadde tenkt. Forholdet til kjæresten går i vasken, Mattias mister jobben og på en reise til Færøyene bryter Mattias sammen. På Færøyene blir Mattias reddet av en eksentrisk psykiater som driver en etterverninstitusjon for tidligere psykiatriske pasienter. Hoveddelen av boka handler om Mattias' møte med beboerne på denne institusjonen og den innvirkningen de får i hans liv - og motsatt. Mattias innser etterhvert at det å forsvinne i mylderet kanskje ikke er løsningen likevel. Jeg må innrømme at jeg syntes denne boka var veldig tung å komme i gang med. Jeg følte at jeg ikke fikk helt taket på hovedpersonen, kom han liksom ikke inn på livet og ble ikke så veldig engasjert i historien. Men så slo det meg at det er jo nettopp hele poenget med boka! Mattias ønsker ikke å engasjere noen, han vil bare forsvinne. Men etterhvert som Mattias forandrer standpunkt, forandrer også historien seg og blir utrolig varm og engasjerende!

– Det er vanskelig å vite hva jeg skal si om denne boken. Harstad er utvilsomt en av de bedre forfatterene, med en fantastisk språkfølelse og store evner til å knytte sammen en handling, men allikevel... det virker som om han ikke får helt grepet her. Det virker som om han ikke får stoffet sitt med seg når han skriver. Og det er synd, for tematikken - behov for å bli sett, ønsket om å være nyttig, ønsket om å hjemme seg bort, grensen mellom galskap/normalitet og forholdet kolektiv/individ - er stor og viktig, og man merker hva Harstad tenker om dette. Men Harstad makter altså ikke helt å bære denne tematikken helt frem i sin romandebut. Dette er synd, da det kunne blitt en virkelig stor roman, av grunnene over og det store antallet referanser til både virkelighet og kunst. Noe annet som trekker boka ned, er at den 175 sider lange innledningen (sic!) er totalt mislykket, og at slutten blir vel voldsom. En bok jeg likte, men den kunne vært så mye bedre...

– Jeg anskaffet "Buzz Aldrin ..." fordi jeg hadde lyst på en litt filosofisk sak, en bok med mange tanker, en bok som i sin tur får MEG til å tenke. I så måte burde jeg være fornøyd. Boken reiser mange spennende problemstillinger rundt det å alltid skulle strebe etter å være best, størst, sterkest, raskest, og selv om det i all hovedsak sees fra Mattias' noe tilbaketrukne synsvinkel, blir heldigvis også denne selv holdt under kritikk til slutt. Hva er da problemet? For meg blir det innpakningen. Harstad har mange svært gode innspill i hvordan vi lever livene våre, men han har etter min mening ikke funnet en engasjerende ramme å formidle dette i. Handlingen i boka virker realistisk i den forstand at ting skjer tilsynelatende tilfeldig og plutselig, for at det så skal gå lang tid uten at noe særskilt skjer. Det er vel og bra med tanker, men det hadde gjort seg med litt mer spretten handling rundt disse tankene. Det er synd, for denne boken kunne blitt stor. Den har viktige ting på hjertet.

– Lange bøker har en tendens til å inneholde overflødige partier. Denne boken er et unntak. Den forteller om Mattias som havner på forblåste Færøyene etter å ha blitt dumpet av kjæresten. Her "plukkes han opp" av en kontroversiell psykiater, og blir på denne måten en del av en gruppe mennesker som på hver sin måte balanserer på normalitetens grenser. Mattias gjemmer seg vekk i denne gruppen. Han vil være usynlig. Likevel viser det seg at hans psyke er mer kompleks enn som så. I tillegg til å skildre personen Mattias, tegner forfatteren et fascinerende bilde av Færøyene. Både øya og tittelen på boken kan kobles opp mot handlingen og Mattias' personlighet. Jeg ble helt klart revet med av denne boken. Den har stor underholdningsverdi og kan gi grobunn for spennende tanker om alt det underlige som foregår inni, og mellom, mennesker.

– Denne boka handler om å være en av mengden, å være i fred med sitt. Den handler om universet og månelandinger. Den handler om Færøyene og det å bo i et samfunn der alle ser alle. Og den handler om å stå utenfor og å se tingene på en litt annen måte enn folk flest. Blant annet. Det sier seg selv at det hele må bli ei ganske tjukk bok, og det er det, men det gjør ingen verdens ting. Den kunne faktisk gjerne vært enda litt tjukkere for min del, for ting skjer litt fort på slutten til at den kan måle seg med resten av historien, og man kan nesten mistenke forfatteren for å ha blitt litt ivrig etter å avslutte det hele. Men bortsett fra det er dette en herlig fortelling som også stiller mange viktige spørsmål om livet, kjærligheten og ikke minst psyken: Hva er det som skiller de psykisk syke fra alle oss andre? Og hvem er det som sier at noe er normalt?

– Noe inni hodet mitt setter alltid bremsene på når bøker oppnår voldsomme ovasjoner, og det ender som oftest med at jeg ikke leser dem. Innimellom tenker jeg at jeg sikkert går glipp av noe, og etter å ha lest applauderende krtitikeres beskrivelse av Johans Harstads bok bestemte jeg meg for å gi Buzz Aldrin en sjanse.
Boka er på 630 sider, og det tok meg lang tid å fullføre. Jeg vet ikke hvorfor. Og jeg vet ikke hvorfor boka er så tykk heller. Hvorfor skjer alt som skjer - eller ikke skjer? Det er en sånn merkelig mellomting mellom absolutt ikke interessant og absolutt lesverdig. Og språket, som er trukket fram som noe av det som gjør boka så bra, er også i mine øyne en merkelig mellomting mellom spennende og kun ei blanding av flere verbformer i samme avsnitt. Altså: Er det en plan her, eller der det ikke? For det er åpenbart at forfatteren har et behov for å skrive, men hva skriver han om?? Sannelig om jeg vet!

– I boka "Buzz Aldrin: Hvor ble det av deg i alt myldret" av Johan Harstad, møter vi Mattias. Mattias elsker jobben sin som gartner, og forholdet til kjæresten har vart i over ti år. Han har også en kasse med masse utslitte bøker om romfart. Det Mattias ønsker å være er: Å ikke være i veien for noen, å være anonym, og å være en som holder samfunnets tannhjul i gang. Og Mattias blir spurt om han kan være med sin musikerkompis som lydmann på et oppdrag på Færøyene, takker han ja.
Boka er en veldig bra skrevet bok. Den tar opp hvordan Mattias opplever kjærligheten, naturen og menneskene. Boka er en veldig bra presang til noen som har alt.

– Buzz Aldrin er et hyggelig bekjentskap. Boka bygger på en god historie om Mattias. Mattias prøver å være en som holder samfunnets tannhjul i gang, på en god måte, men ønsker ikke å utmerke seg og få mye oppmerksomhet. Han opplever kjærlighet og vennskap, på godt og vondt. Han blir etterhvert kjent med sine mørkere sider, når han litt tilfeldig havner på Færøyene. Mattias forteller oss også hvordan han opplever Færøyene, naturen og menneskene. Det er vakkert skrevet.
Boka er lang, men jeg synes ikke den er for lang. Det er et rolig tempo, den er var og til tider trist, men det er også mye humor.

– Det er sjelden jeg faller langflat for en norsk forfatter og enda sjeldnere for en debutant.. men jeg bøyer meg i støvet for Johan Harstad som debuterer i romanform med "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" Denne boken er aldeles tvers igjennom skjønn og altoppslukende fra første side! Det er en bok om de store eksistensielle spørsmålene, en bok om kjærligheten, havet og det å frivillig være nummer to. Under overflaten dirrer det hele tiden en voldsom tristesse som aldri blir påtrengende.
Og på overflaten flyter en lun, inkluderende humor. Dette er en forfatter jeg håper jeg får lese mer av i fremtiden! Jeg klarer ikke på noen måte å beskrive denne romanen, så les den!!

– Johan Harstads debut fra 2001, prosasamlingen "Herfra blir du bare eldre", varslet ankomsten til en av de skarpeste forfatterspirene de senere årene. Da siddisen fulgte opp med novellesamlingen "Ambulanse" året etter, steg jubelropene i desibelstyrke og utbredelse. Med drøyt 630 lange "Buzz Aldrin&" mangedobler Harstad sin produksjon, de to foregående bøkene talte knappe 250 sider til sammen. Forfatterens fremste kjennetegn har vært den enorme intensiteten i teksten. Intensiteten får først og fremst næring fra språket, ført med en modernistisk, stram og korthugdt prosapenn med sterke poetiske innslag. I "Buzz Aldrin&" tempoet skrudd betraktelig ned. Dette er vel strengt tatt en dyd av nødvendighet ettersom leseren neppe makter å holde pusten over 600 sider, men det er denne leserens oppfatning av romandebuten hadde tjent mye på å bli noe «strammet opp». Det er ufokusert, plaprete og litt for ofte ble jeg nødt til oppgitt å spørre boka: hvorfor forteller du meg dette? Dessverre fikk eg sjelden et tilfredsstillende svar. Bevares: Boka er "god", og er av svært høy kvalitet. Det er bare det at forfatteren ikke riktig svarer til mine urettferdig store forventninger