Lars Saabye Christensen: Byens spor

Byens spor

Ewald og Maj

Det er ingen som kan skildre Oslo i så sødmefylt vakre ordelag som Lars Saabye Christensen. Byens spor tegner til å bli nok en romansyklus av beste Saabye-merke.

, Dagbladet Terningkast 5
Nytt, storslått episk verk fra Lars Saabye Christensen! I Byens spor møter vi Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper, bosatt på Oslo vest, rett etter krigen. Les mer
Vår pris: 349,-
Spar: 50,-
Veil. pris: 399,- (Innbundet)

Fri frakt!
Leveringstid: Sendes innen 3 virkedager

Om boka

Presentert av Børge Skråmestø, forfatter

I luftlinje er det ikke så lenge siden 1940-tallet. De fleste av oss kjenner noen, eller har kjent noen, som opplevde tiåret. Men siden den gang har terrenget i det moderne Norge blitt så kupert at det allikevel føles som en uendelighet siden.

I dag er vi ikke, til hverdags, i kontakt med etterdønningene av krigen, hvordan den fortsatt preget livet til folk. Men bare så det er sagt: Lars Saabye Christensens etterlengtede Byens spor er ikke en roman om krigens dager. Den er en roman om mennesker i Oslo i etterkrigsårene.

Fortellingen er lagt til tiden da Norgeshjelpen i Amerika sendte oss gaver, og da jødiske barn fra Tyskland kom hit i busser for å fetes opp. Røde Kors, som utførte et formidabelt arbeid i konsentrasjonsleirene, sto sterkere enn noen gang. I Oslo var Majorstukrysset Kirkeveiens Times Square og Akropolis. Der lå det så mange bakerier med en duft av nystekt brød i luften at fuglene ble mette bare av å fly med åpent nebb. Dette var tiden hvor byggingen av Rådhuset gikk inn i sluttfasen, bygningen som på folkemunne ble kalt «brunosten».

«'Minne er sorg. Historie er forsoning', står det et sted i denne litt stillfarne boken. Lytter du nøye, kan du høre hvordan det hele veien synger i sterke følelser. Like under overflaten.»

Sindre Hovdenakk, VG

Det store felleskapet
Saabye Christensen tar oss med til kjente gater, steder og bylandskaper i Oslo, og ikke lenger fullt så kjente måter å snakke og omgås på. Her er det ikke vanlig å være dus. Men på et underlig vis er det en avstand mellom folk som også skaper rom for nærhet, og et univers med én tilsynelatende tydelig felleskultur. Som forfatteren selv sier det: «Det meste er felles i disse etterkrigstider før velstanden blir for stor og alle skal finne seg selv og ikke andre.»

«Det er jo dette han vil vise oss: alle detaljene, blikkene og gestene, alt det sanselige og menneskelige som vi går glipp av i vår tid.»

Mari Grydeland, Aftenposten

I sentrum av fortellingen står Jesper Kristoffersen. Vi møter ham først på trikken i 1957, da kong Haakon dør, men virvles fort tilbake til 1940-tallet. Jesper har ennå ikke begynt på skolen. Han skal jo begynne, men er ett år forsinket. Han er «følsom», heter det seg, men naboen, fru Margrethe Vik, enke etter veterinær Halfdan Vik, som passer ham av og til, mener at han er «vár».

Reklame, Røde Kors og referater
Ewald, Jespers far, jobber i reklamebyrået Dek-Rek i Rosenkrantz' gate. Der utarbeider de konseptet til Oslos 900-årsjubileum, som skal gå av stabelen i 1950, noen år fram i tid. Ewald er «ganske lubben, nesten firkantet, med et vennlig og tomt ansikt som ofte kjennetegner sorgløse mennesker som tror de er lykkelige».

Moren Maj er, som mange kvinner på den tiden, hjemmeværende. Hun involveres etter hvert i lokalt Røde Kors-arbeid. Referatene fra «Arbeidskomiteen i Fagerborg Avdeling av Oslo Krets av Norges Røde Kors» er kostelig lesning fra en svunnen tid. De er presise og tilsynelatende nøytrale, men mellom linjene er de både morsomme og triste, og fylte med fordommer. Poenget i dem var uansett at man stilte opp og hjalp hverandre.

«Forfattaren greier å skape ein nerve i dette heilt vanlege ... Slik opnar romanen opp for ei av dei edlaste sidene ved skjønnlitteraturen: nemleg vår evne til å leve oss inn i og føle med andre menneske.»

Marta Norheim, NRK P2

Kryssende spor 
Menneskene i romanen er spor som krysser hverandre på et eller annet vis. Vi møter den italienske hyggepianisten på hotell Bristol, eller Bris på folkemunne. Antikvaren Olaf Hall, enkemann etter den kjente skuespillerinnen Ragnhild Hall, tidligere Stranger, og stefar for den plagede medisinerstudenten Bjørn Stranger. Vi møter slakteren, Jespers lærer og klassekamerater. Vi kjenner vinden fra Nordmarka og hører lydene fra trafikken, vinterens stillhet og tonene fra Jesper som tar pianotimer og øver seg på Beethoven.

Men ikke la deg lure av overflaten. Byens spor, som er første bind i en trilogi, røsker godt i både menneskene i boka og i leseren. For hvor like var vi egentlig?

Dette er en rivende, dramatisk roman med vold, ulykker, uhelbredelig sykdom, død, utenforskap, desperasjon og isolasjon. Den er som en trikk som langsomt starter og glir fra trikkestoppet, for så å akselerere i voldsom fart mot neste - i dette tilfelle neste bind i Saabye Christensens trilogi.

 

Fakta

- Oslo er mitt litterære landskap

- Oslo er mitt litterære landskap

Lars Saabye Christensen intervjuet av Børge Skråmestø

Lars Saabye Christensen. Foto: Magnus Stivi

På 1940-tallet snakket ikke folk i Oslo slik de snakker i dag. For å mane fram den korrekte stilen har Lars Saabye Christensen blant annet hatt nytte av oppslagsverk som Lakkert høne med medisterboff av Ulf Gleditsch.

- Du er temmelig presis i boka. Familien Kristoffersen bor i andre etasje i Kirkeveien 127. Hvorfor akkurat her, og i andre etasje?

- Jeg pleier å bruke leilighetene i dette strøket her. Jeg gjorde det i Halvbroren også. Mine besteforeldre bodde her. Jeg har et nært forhold til arkitekturen, gårdsrommet, trappene, men ikke så nært at det blir privat, slik som leiligheten jeg selv vokste opp i, et annet sted i byen. 

- Hva betyr Oslo for deg?

- Oslo er mitt litterære landskap. Det er her, i visse strøk, mine første bilder fant sin form. Byen blir derfor både emosjonell og geografisk. 

- Hvordan har du jobbet med research? Med arbeidet til Røde Kors, for eksempel? Og fantes reklamebyrået Dek-Rek i Rosenkrantz' gate, som Ewald, faren til Jesper jobber i?

- Referatene fra Røde Kors-møtene fant jeg i en protokoll som min mor hadde. Disse er altså autentiske. De forankrer fiksjonen i en gitt virkelighet, en slags sann sammenheng. Ellers tar jeg meg visse friheter, som er det nye ordet for å dikte. Det fantes et byrå som het Dek-Rek, men jeg har stort sett bare rappet navnet.

- Måten som folk snakker på, er et kapittel for seg selv. Jeg tenker at det må ha vært en balansekunst mellom hvordan vi kjenner talemåtene fra gamle filmer og radioopptak, og hvordan folk faktisk snakket?

- Språket, eller mye av dagligtalen, slangen, talemåtene, har jeg fra særlig musikermiljøer, men jeg har også selvfølgelig hatt nytte av strålende oppslagsverk som Lakkert høne med medisterboff av Ulf Gleditsch.

- Hovedpersonen Jesper sier ikke stort, og det han sier, er til tider ganske mystisk. Han «ligger også litt etter», som vi sier det, og skal begynne ett år senere på skolen, enn jevnaldrende. Hva er han? «Følsom» eller «vár», eller kanskje det vi i dag vil kalle autist?

- Jesper er åpenbart i slekt med mange av mine hovedpersoner. Men jeg kan ikke fordra diagnoser i skjønnlitteraturen. Følsom får holde. Jeg vil kalle det en ekstra energi, som ikke alltid er like lett å ha med seg, men som også kan være til stor nytte. 

- Hva er det viktigste vi kan ta med oss fra 40-tallet?

- Optimismen.

- Og det minst viktige ...?

- Optimismen.

- Dette er første bind i en trilogi. Kan du si noe om de neste bøkene? Tar de for seg hvert sitt tiår? Er det Jesper vi kommer til å følge?

- Jeg vil helst ikke si så mye, annet enn at de er ferdig skrevet og ligger til modning. Men den observante leser vil kanskje legge merke til at Jesper i prologen skal til sjøs den dagen Kong Haakon er død. Det peker fram mot neste bind. Jeg har også vært interessert i Josteins (slakterens sønn, red. anm.) livsløp, dessuten får jo Jesper en søster, Stine, og hun tar god plass.

 

Om forfatteren

Lars Saabye Christensen (f. 1953 i Oslo). Hans store gjennombrudd kom i 1984 med romanen Beatles. I 2001 kom Halvbroren, som ga ham Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris. Halvbroren er solgt i over 200 000 eksemplarer og utgitt i 22 land. I 2006 ble Lars Saabye Christensen utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

 

Anmeldelser

Det er ingen som kan skildre Oslo i så sødmefylt vakre ordelag som Lars Saabye Christensen. Byens spor tegner til å bli nok en romansyklus av beste Saabye-merke.

, Dagbladet Terningkast 5

Her viser Saabye Christensen også for alvor klo som forfatter. Både i disse referatene, men kanskje først og fremst i de meningsladede replikkvekslingene menneskene imellom, dirrer det en helt særegen språklig musikalitet fra en av våre fremste litterære impresjonister.

, VG Terningkast 5

Lars Saabye Christensen skriver så du jevnt humrer, av og til ler høyt. Men den karakteristiske sårheten er sterkt nærværende både i og mellom linjene. Enda mer enn før.

, Adresseavisen Terningkast 5

En fortelling som når langt inn i hjerterøttene. Varme, sympati og evne til å leve med er kjennetegn for denne romanen som skildrer livet i Oslo rett etter andre verdenskrig.

, Fædrelandsvennen Terningkast 5

Forfattaren greier å skape ein nerve i dette heilt vanlege ... Slik opnar romanen opp for ei av dei edlaste sidene ved skjønnlitteraturen: nemleg vår evne til å leve oss inn i og føle med andre menneske.

, NRK P2

Men det er jo dette han vil vise oss: alle detaljene, blikkene og gestene, alt det sanselige og menneskelige som vi går glipp av i vår tid, med blikket klistret til en iPhone. Jeg tror ikke jeg tar helt feil hvis jeg sier at fansen, den gamle kjernen, kommer til å kose seg glugg med akkurat dette perspektivet.

, Aftenposten

Byens spor er på mange måter det leserne vil ha. (...) Kombinert med Lars Saabye Christensens helt særegne grep kan dette bli en gjenganger i På nattbordet i lang tid.

, Dagens Næringsliv

Det er et fint første bind, en roman av den typen som ikke roper høyt, men som bæres av fine personportretter og visdom forkledd som funklende gullkorn, og som igjen befester Lars Saabye Christensens stilling som Oslos fremste heimstaddikter.

, Dagsavisen