Byens spor

Det er ingen som kan skildre Oslo i så sødmefylt vakre ordelag som Lars Saabye Christensen. Byens spor tegner til å bli nok en romansyklus av beste Saabye-merke.

Her viser Saabye Christensen også for alvor klo som forfatter. Både i disse referatene, men kanskje først og fremst i de meningsladede replikkvekslingene menneskene imellom, dirrer det en helt særegen språklig musikalitet fra en av våre fremste litterære impresjonister.

Lars Saabye Christensen skriver så du jevnt humrer, av og til ler høyt. Men den karakteristiske sårheten er sterkt nærværende både i og mellom linjene. Enda mer enn før.

En fortelling som når langt inn i hjerterøttene. Varme, sympati og evne til å leve med er kjennetegn for denne romanen som skildrer livet i Oslo rett etter andre verdenskrig.

Forfattaren greier å skape ein nerve i dette heilt vanlege ... Slik opnar romanen opp for ei av dei edlaste sidene ved skjønnlitteraturen: nemleg vår evne til å leve oss inn i og føle med andre menneske.

Men det er jo dette han vil vise oss: alle detaljene, blikkene og gestene, alt det sanselige og menneskelige som vi går glipp av i vår tid, med blikket klistret til en iPhone. Jeg tror ikke jeg tar helt feil hvis jeg sier at fansen, den gamle kjernen, kommer til å kose seg glugg med akkurat dette perspektivet.

Byens spor er på mange måter det leserne vil ha. (...) Kombinert med Lars Saabye Christensens helt særegne grep kan dette bli en gjenganger i På nattbordet i lang tid.

Det er et fint første bind, en roman av den typen som ikke roper høyt, men som bæres av fine personportretter og visdom forkledd som funklende gullkorn, og som igjen befester Lars Saabye Christensens stilling som Oslos fremste heimstaddikter.