Brakanmeldelser for Granta-debutant
Gjennom et vindu ser hun faren sin lene seg mot veggen, liksom tippe litt fremover. Han har hengt seg i trappa i det gamle huset han har leid siden han flyttet fra moren. Dagen etter henter hun kjæresten sin Anders på togstasjonen. Han har med seg blomster, og det var ikke slik hun hadde tenkt at han skulle møte familien hennes for første gang. Moren røyker når hun ikke gråter. Mormor er like fåmælt som alltid. Og Anders bruker altfor mange engelske uttrykk når han er utilpass.

Det var stille, det snødde er ikke historien om et selvmord, men om alt det andre.



Anmelderne mener:









"Et ekstremt godt blikk på omgivelsene og en litterær trygghet som er sjelden å se hos en debutant."
Mari Nymoen, VG









"For en debut!"
Helge Ottesen, Varden









"Aalands talent viser seg i at hun makter å skildre de svært små nyansene i menneskelig sorg: En rastløs hånd røper sorgens fortvilelse, en dempet latter viser sorgens avmakt, forvirrede dialoger åpner for sorgen som dyp fremmedfølelse. Handlingen drives frem av et kjapt og tett muntlig språk, og Aaland har skapt en imponerende roman, fullstendig renset for uvesentligheter."
Eskil Skjeldal, Telemarksavisa

"Debutant med stålkontroll."
Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

"Klar kandidat til Vesaas-prisen."
Oddmund Hagen, Dag og Tid

"Blant årets debutanter blir Mariann Aaland stående som en av de fremste."
Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

"Dette er en uvanlig fin, langsom og reflektert romandebut, stødig og stilsikker, med presise iakttakelser av den underliggende spenningen i relasjonene og et skarpt blikk for småting i kroppsspråk, fakter og samtaler. Nå har jeg ikke for vane å komme med stalltips, men det vil forundre meg om ikke Aalands overbevisende debut ligger langt fremme når juryene skal dele ut sine debutantpriser."
Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad

"Dialogene i boka er sterke, her kommer humoren i hovedpersonen fram, og de omsorgsfulle sidene vi aner hun har gjemt bort som en del av sin rolle; den det kanskje er mest synd på."
Morten Langeland, Klassekampen

"Debutanten Mariann Aaland skriver godt og usentimentalt om sorg"
Erle Marie Sørheim, Dagbladet