Da ukjente Linda Olsson ble oversatt til 20 språk med La meg synge deg stille sanger, vakte hun både oppmerksomhet og nysgjerrighet. En stillferdig beretning om en gammel og en yngre kvinne som fortalte hverandre livshistoriene sine i et hus ute landet. Hvordan kunne den boka slå til de grader an? På grunn av en stemning som er umulig å glemme. På grunn av tilliten som ble etablert mellom de to kvinnene, som begge hadde opplevd kjærlighet snudd til sorg, men mest fordi fortellingen var universell og kunne gi trøst til mange.

I et hus ved havet
Olssons nyeste, Din godhet, er en bredere, mer kompleks roman. Hovedpersonen er Marion Flint, en kvinne i tredveårene som bryter opp fra Sverige og bosetter seg i et hus ved havet i New Zealand. Hun er legeutdannet, men har sluttet å praktisere og forsøker å skape kunst av ting hun finner på strendene. Hun er alene, åpenbart på flukt fra sine egne historier som er mange og dramatiske.

I huset ved havet tar hun seg av den forsømte seksåringen Ika. I det tause selskapet hans ser hun tilbake på livsfasene sine. Hun var gift i åtte år, så dro hun fra alt og gjorde utlending av seg. Hennes egen barndom får vi i klipp. En trygg periode hos bestefaren, før en fremmed filmstjernemor dukker opp og henter henne til et urolig liv i Stockholm. Der får hun en lillebror, en lykke som knuses av en voldelig stefar som utsetter familien for en tragedie. Søsknene splittes, og når de møter hverandre igjen, er det på den beste, men også verst tenkelige måte, som ikke skal røpes her.

Kjærlighetshistorie med brå slutt
"Usannsynlige ting skjer," skriver forfatteren. For å føye til at hvis vi kunne se oss selv ovenfra, ville vi se at livet danner kompliserte mønstre vi ikke har sjanse til å forutse, samme hvor mye vi insisterer på egen styring og frie valg. Det er med dette ovenfra-blikket for livets vilkårlighet at forfatteren lar de usannsynlige hendelsene skje. Marion møter en fremmed fotograf som hun fra første sekund føler så sterk tillit til at hun blir med ham på et fotooppdrag som blir en kjærlighetshistorie med brå slutt. Gutten Ika holder på å drukne etter en mishandlingsepisode, Marion tar ham til seg og blir som en mor, eller rettere en storesøster; det blir som å få tilbake den broren hun mistet. Sammen med naboen Greg, som har blitt enkemann etter en bilulykke, går hun inn i kampen for å redde Ika fra den voldelige familien.

Et lappeteppe av minner
Som et lappeteppe av minner og hendelser som langsomt brettes ut, slik er denne romanen komponert. Forfatteren skifter mellom barndom og voksenliv, mellom Sverige og New Zealand, og alle de forskjellige delene må leses i lys av hverandre. Den ene kjærlighetshistorien er vevet inn i den andre, slik er det også med voldshistoriene og oppbruddene. Marion Flint har reist til den andre siden av kloden for å unnslippe, men fortiden hennes blir synlig gjennom de nye menneskene hun møter. Ikke minst møter hun seg selv. 

- Jeg hadde blitt så ensom at jeg hadde sluttet å svømme, tenker hun et sted. Utsagnet får mening i forhold til rollen havet spiller i denne romanen, lyset, fuglene, steinene på strendene, alt som skylles i land, blir borte og skylles i land igjen.

Forsoning
Marion tvinges til å spole filmen om sitt liv tilbake for å konfronteres og erkjenne. Den dramatiske barndomshistorien hennes var i sin tid førstesidesak i avisene. Når hun endelig tør å se igjen avisbildene av seg og broren, føler hun ømhet for den lille jenta hun var. Først som voksen kan hun tenke at hun har like stor rett til sin egen lykke som til sin egen sorg. Det handler om forsoning og gjør valget av tittel forståelig. Linda Olsson bruker både elementer fra krimgåter, melodramaer, reiseberetninger og sosialskildringer. Mest av alt leser jeg henne som en forteller som åpner lukkete dører for å gå inn i mørke hemmeligheter og magiske øyeblikk. Som det motsatte av en kyniker gir hun oss moderne eventyr der det gode får lov til å beseire det onde.