– Denne boka handler om Beate som ikke føler at hun elsker datteren sin, og som derfor mener at hun er en dårlig mor. Boka begynner med at hun hører lille Fie rope på seg, men lille Fie er død. Hele boka er en samling av historier om ting som Beate og Fie opplevde sammen før den lille jenta døde. Den er både vakker og tragisk. Den er skrevet veldig enkelt, og handlingen er sinnsykt spennende i og med at man sitter og venter på å finne ut hva som skal skje med barnet. Den er ekstremt rørende, og jeg gråt flere ganger når jeg leste. En forfatters oppgave er å påvirke leseren på en eller annen måte, og det har virkelig Helene Uri greid her. Det er en av de beste bøkene jeg har lest, for aldri har jeg blitt så sterkt påvirket av noen historie. Negativt er slutten. De siste 50 sidene er liksom ikke en del av historien om er bare kjedelige.

– Boken handler om Beate, en kvinne i midten av 30-årene som har funnet den store kjærligheten i form av Bernt. Vi møter også Beates søster Janna, kvinnenes mor og ikke minst deres lille datter Sofie (Fie), som er den viktigste personen i boka. Beate er veldig lykkelig og klar for å få barn. Straks etter bryllupet, på et rødt gulvteppe i Singapore under bryllupsreisen unnfanges barnet Beate har ventet på. Under hele svangerskapet gleder Beate seg, forbereder seg til å bli den perfekte mor. Og den perfekte mor blir hun, med ett unntak: hun klarer ikke elske lille Fie. Dette sliter veldig på Beate og hennes forhold til Bernt, like mye som forholdet til resten av familien. Vi får høre om Beates og Jannas oppvekst, om mor og om far, og om hvorfor Beate ikke klarer å elske barnet sitt. Men så skjer det noe som får Beate til å vende...

– Helene Uri har skrevet ei bok som virkelig rører ved deg. Den handler om Beate som mens hun er gravid er overbevist om at hun kommer til å bli verdens beste mor. Og hun drømmer vakkert om barnet hun snart skal få. Hun gleder seg til å holde det i armene sine og føle kjærligheten strømme gjennom kroppen. Slik blir det ikke. Beate klarer ikke å elske barnet sitt. Det er sårt å lese om. Og leseren tar seg selv i å prøve å forstå, uten å lykkes helt. Men du blir grepet av situasjonen Beate befinner seg i. Hun oppfører seg som den perfekte mor, men har ingen virkelige følelser for sin datter. Desto viktigere blir det å være den perfekte mor. Boka er skrevet delvis gjennom Beates øyne og delvis gjennom søsteren til Beate, Janna, sine øyne. På en fin og nær måte. Og etter hvert forstår leseren hvorfor.