– Olaug Nilssen er en fantastisk forfatter! Måten hun beskriver de tre forskjellige kvinnene, Maria, Alma og Kona til Sebjørn, og deres problemer er levende og engasjerende. Sannsynligheten for å le høyt mange ganger er stor, og selv om karakterene i boken kan fremstå noe komisk, så kan man til en viss grad identifisere seg med kvinnenes problemer. "Få meg på for faen" er morsomt alvor, levende humor og et fantastisk litterært håndtverk. Nilssen setter både kvinners kåthet og problemene med å leve i skyggen av sin mann. Dette er temaer som både er aktuelle og engasjerende. Jeg kan med hånden på hjertet anbefale denne boken

– "Få meg på, for faen" er en tidvis god bok. Den gir glimtvis prov på Nilssens evne til ved skarp penn, tanke og iaktagelsesevne å gjennomtrengende skildre tre kvinners liv på vestkysten av Norge på begynnelsen av 2000-tallet. Mest gjennomført god er delen om den "kåte tenåringen" Alma, mens de to andre portrettene i denne leserens øyne ikke har samme driv i seg og i større grad blir skjemmet av lange perioder med fyllstoff. På sitt verste er "Få meg på for faen" nær en skolestil å regne, men plutselig kan teksten reise seg, trenge gjennom og på en fortreffelig måte beskrive den lengesel og lede som preger disse kvinneskikkelsene.

– Jeg synes Nilssen skriver bra, og det er underholdene å bli med henne inn i hodene til disse kvinnene i forskjellige aldre, som alle har sitt å stri med. På hver sin måte ønsker de å bli "slått på", å få en endring. Maria studerer sosiologi og jobber som vaskehjelp, Alma tenker bare på sex og kona til Sebjørn prøver å ta tak i livet sitt og komme seg ut av hjemmeværende rollen. Innimellom er det en god del å kjenne seg igjen i, men etterhvert blir det noe kjedelig og uengasjerende. Bablingen tar for mye over og det blir for lite driv i historien mener jeg.

– Personlig skjønner jeg ikke all kritikken denne boka får for å handle så mye om sex. Jeg kan ikke huske noen liknende dramaskrik da Lars Ramslie gav ut "Fatso", og dette beviser vel nettopp at en slik kritikk faller for sin egen urimelighet. For Olaug Nilssen tør å skrive om femten år gamle jenter som onanerer, og det tror jeg femten år gamle, onanerende jenter trenger. Når det er sagt, er dette svært omtalte onanikapittelet kun ett kapittel i en bok med flere historier. Her fortelles det om hverdagslig frigjøring på flere områder: frigjøring fra rutiner, frigjøring fra roller, og den nevnte seksuelle frigjøringen. Nilssen har et humoristisk og lekent språk, hun presenterer oss for spennende karakterer, og hun forteller historier som det er lett å relatere seg til. En god bok som alle burde unne seg.

– Olaug Nilssen er kanskje ein av dei beste unge forfattarane i Noreg. Den seiste romanen hennar er ikkje fullt så eksperiminterande i formen som tidlegare, men ennå noko heilt nytt når det gjeld innhald. Kven andre skriv om kvinners problem på ein måte som gjer at du gapskrattar, og på ein måte alle kan kjenne seg att i? Samstundes er Nilsen utruleg original, både språkleg og tematisk. Boka handlar om tre kvinner, Maria, Alma og Kona til Sebjørn. Dei er alle frå den lille bygda Skoddeheimen, og har sitt å stri med: Maria i den rotne jobben, Alma med si store kåthet, og kona til Sebjørn vil bli tenkt på som noko anna enn berre kona til Sebjørn. Dette er kan hende den beste boka eg har lese innanfor "kvinnelitteratur", både humoristisk og alvorleg, allmennmenneskleg og angåande nokre får, spennande handling og språkleg overskot. Med andre ord alle kjenneteikna på stor litteratur

– Dette er en bok om sex. Eller egentlig om onani. Det er om en jentes oppvåkning som seksuelt vesen. Dette er sikkert vel og bra. Forfatteren har selv uttalt at det er skrevet så mange bøker om gutter og kåthet, men nesten ingen om jenter. Det er sikkert prisverdig at også jenters kåthet får en stemme, men det hele blir egentlig ganske kjedelig. Slik det også er når menn skriver om sin kåthet og om onaniens gleder - det er egentlig ikke så veldig spennende. Ellers skriver Nilssen også her om det å være fra bygda, slik hun har gjort i de andre bøkene sine. Det er tidvis morsomt, litt trist og sørgmodig, men kanskje forfatteren skal prøve seg på noe nytt? Positivt er det at boka er lettere å komme seg igjennom enn de andre bøkene hun har skrevet, den er mer leservennlig og ikke så eksperimenterende i formen. Det gjør at den på alle måter minner om en ungdomsroman.

– Hva er det egentlig som gjør at vi kvinner rødmer når vi leser om andre kvinners seksuelle frigjøring? Olaug Nilssen klarte i hvertfall å få meg til å rødme. Skildringen av den naive, oppsternasige og litt stakkarslige Almas onanering bak kassa på nærbutikken gjorde meg først utrolig flau på hennes vegne, men på samme måte er hendelsen skildret med saftig humor, og dermed ufarliggjøres det hele. Men i tillegg til Alma finner vi også to andre kvinner. Sosiologistudenten Maria og hennes mor (kona til Sæbjørn)har mye til felles, siden de begge lengter etter å bli sett og lengter etter å gjøre noe betydningsfullt. Kapitlene om Maria ble til tider noe langdryge, mens jeg nesten begynte å gråte da jeg leste om kona til Sæbjørn. Få meg på for faen er rett og slett veldig godt skrevet, og det beste med den er den frivole og litt barnslige humoren som omkranser det hele. Bør leses!

– Det er antakelig lurt å ha med ordet "faen" i en boktittel, folk har lykkes med det før, og Olaug Nilsen lykkes her. Bygdenorge blir aldri det samme etter å ha lest denne boka, i hvert fall ikke for oss som ikke kjenner så mye til det fra før. Maria drømmer om å bli intervjuet i Vestlandsrevyen (derav tittelen: få meg på). Tenåringen Alma er umåtelig interessert i sex, men ikke populær nok i sitt eget miljø. Dermed drømmer hun også om å bli berømt. I den lille bygda foregår ellers en del lysskye ting, som går hardest utover kvinnene. Personene i boka tyr til de rareste (og morsomste) ting for å syns. Dette er en av de mer underholdende bøkene i samtidslitteraturen.

– Kvinnene i denne boka er desperate etter å bli sett av noen. Maria vil bli kjendis ved å skrive et fantastisk sosiologi-foredrag, Alma får sin seksuelle oppvåkning til morens frustrasjon og kona til Sebjørn oppdager en dag at hun ikke lenger er noe mer enn kona til Sebjørn og mora til alle ungene til Sebjørn. Med et morsomt og livlig språk skildrer Nilssen hvordan disse personene tyr til dagdrømmer og fantasier i en kjedelig hverdag. Jeg tror det hadde vært mye å spille på selv om ikke alle disse tre hovedpersonene hadde vært med, historien om Alma kunne vært byttet bort til fordel for mer om kona til Sebjørn og familien hennes for eksempel. Men uansett, en morsom beretning om utslagene av akutte behov for oppmerksomhet.

– Dette er på ingen måte en gjennomsnittlig bok. Det faktum at boka er skrevet på nynorsk og forfatteren er kjent for å være eksperimentell i stilen, gjør dessverre at mange vegrer seg for å lese den. Det er det overhodet ingen grunn til. Boka handler om en rekke kvinneskikkelser, Maria, Alma og kona til Sæbjørn, som alle drømmer om å bli sett i livene sine. Maria føler seg lite verdsatt og stigmatisert i jobben som vaskehjelp. Kona til Sæbjørn har vært hjemmeværende husmor til åtte unger, og er for alle kjent som "kona til Sæbjørn". Hun erkjenner en dag at hun har behov for å bli sett for noe annet enn Sæbjørns kone og sine barns mor.
Språket til Nilssen er godt og tankevekkende.