Ove er utro når han er 33, han er fortsatt på kvinnejakt når han har passert 60. Han er utro mot sin første kone med kvinnen som blir hans andre. Han er utro mot henne òg. Han glir fra forhold til forhold, fra kvinne til kvinne, fra sin gode, kloke, stabile Wenche til den følsomme skuespilleren Marion og videre til flere, og yngre, kvinner. Og hver gang er det alvor. Hver gang ser han muligheter. Hver gang tror han ingen skal sitte forsmådd tilbake.

Sterk sult på kvinnelig selskap
Allerede i åpningen av romanen kan man ane hvordan Oves kjærlighetsliv forholder seg og kanskje hvordan han tar avgjørelser. Turnuslegen Ove prøver å få bli med Jorunn hjem, men får avslag. Så han sykler hjem til kjæresten og samboeren Wenche, som kan fortelle ham at hun er gravid. Er det derfor det blir dem? De skal få en jente til. Men ingen ting har endret seg for Ove, han kjører intense kjærlighetsforhold med jenter samtidig som familien øker i antall.

Selv når han har to jenter, og er midt inne i enda et utenomekteskapelig forhold, foreslår han for sin gode Wenche at de skal ha flere barn. Han vil "fylle tomrom". Hun på sin side ønsker seg "flere rom" i ekteskapet. Det kan han ikke forstå. Han gjør jo alt en ektemann skal. Så langt går altså selvinnsikten.

En dypt splittet person
Oves handlinger vil ikke kunne aksepteres av noen. Men samtidig er han en mann som du i lesningen vil få sympati for. Han er jo den gode familiefaren på mange måter. Marstein tegner et innsiktsfullt portrett av et splittet menneske. Og han er reflektert akkurat på det. Han tenker "Jeg må ha vært to mennesker". Som når han bedriver hektisk elskov med Marion, og så må "hjem til middag". Mulig Marion treffer spikeren på hodet da hun sier at han ikke kan bryte ut av sitt borgerlige liv. Men er det bare konvensjoner som gjør at han vil holde på ekteskapet?

Godt om den mannlige psyken
Det er interessant å se hvordan Trude Marstein kan gå så tett inn i en mannlig hovedperson og skildre hans lengsel og begjær, samvittighet og kynisme. For det er sterke motsetninger som røsker i ham. Han er jo ikke kynisk, ikke følelsesflat. Se bare hvordan han tenker på en tilsneket hyttetur med elskerinnen Marion: "Alt var feil og jeg var lykkelig hele tiden." Og han skjønner ikke hvordan han kan være det, når han vet hva det ødelegger av gode ting.

En mann i krise? I så fall evig. En roman å prate om. Om man tør.