– Denne boka fikk meg til å bli så trist, det var like før jeg begynte å gråte, og det syntes jeg sier noe om hvordan forfatteren klarer å skape en slik gripende historie. Fordi det kan ikke ha vært enkelt å "fange" Tora, hennes følelser og tanker, og skrive det ned. Og det er ikke lett å bli kjent med Tora heller, for hun trekker seg unna. Samtidig er ikke dette en deprimerende roman, ikke for meg, fordi det er lyspunkter i hennes tilværelse, som det alltid er, uansett hvor svart livet er. Språket er poetisk og litt flyktig, det er som om det er Tora selv som forteller, bare ikke i jeg-person, og lenge etter disse hendelsene. Dette er en historie verdt å lese, ikke for underholdningens skyld, men fordi det er en historie som vil få deg til å gråte, og det trenger vi.

– Tora bor sammen med moren og stefaren i Tusenhjemmet i et øysamfunn i Nordland. Hennes biologiske far var en tysk soldat som ble skutt under 2. verdenskrig. Ofte når moren jobber kveldskift på fileten, blir hun misbrukt av stefaren. Det eneste fristedet hennes er hos tante Rakel og onkel Simon, og etterhvert hjemme hos døvstumme Fritz. "Farligheten" og overgrepene er forferdelige, men ikke overskyggende. Beskrivelsene av nærmiljøet og de mellommenneskelige interaksjonene er fabelaktige. Bygdedyret ligger og lurer og holder folk nede. I resepsjonsteorien gjenskaper man de litterære personlighetene hver gang man leser dem, ut i fra de forutsetninger man befinner seg i. Mine har forandret seg siden sist gang jeg leste denne boka. Fokuset har flyttet seg fra Tora til omgivelsene. Likevel har Tora alle odds i mot seg. Hun er kvinne, ung, umyndig, fattig, tyskerunge og farløs. Selv om man kan ane hvordan hun kommet til å takle dette etterhvert som hun blir eldre, blir man litt forpliktet til å følge henne gjennom trilogien ("Det stumme rommet" og "Hudløs himmel") for å se hvordan det går.

– Tora er en litterær figur som har fulgt meg i flere år siden jeg første gang leste denne boka. Denne boka er, om jeg ikke husker feil, årsaken til at Wassmo ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og det med god grunn. Tora vokser opp i Nord-Norge under ganske fattigslige forhold. Faren har forsvunnet, så Tora bor med moren og hennes samboer Henrik. Toras mor jobber mye for å få penger til å overleve og er derfor mye ute av huset. Henrik misbruker Tora når moren er ute av huset. Toras skrekk er grufullt skildret. Men om boka er alvorlig inneholder den også lyspunkter, som Toras nydelige forhold til sin tante Rakel. En bok som gjør inntrykk.

– Handlingen i Huset med den blinde glassveranda er lagt til et lite tettsted på en øy i Nord-Norge ca. 10-15 år etter krigen. Vi får høre om den 11 år gamle hovedpersonen, Tora, sitt liv, og hvordan det er å være en såkalt tyskerunge i en liten utstikker langt oppe i nord. Mora må forsørge både Tora og Toras stefar, som er arbeidsløs, og som misbruker stakkars Tora. Historien er depressiv, metaforisk skrevet, og har egentlig veldig mange ord, og veldig lite handling. Det begynte ikke å skje ting før etter 120 sider.
Huset med den blinde glassveranda kan ikke anbefales til andre enn folk som elsker å lese mellom linjene, som liker masse beskrivelser av det nokså kjedelige livet inni en sånn avstikker som Tora bor i, og som liker følelsesmessig skjønnlitteratur. Boka er ikke akkurat særlig skjønn, synes jeg, så jeg gir den terningkast 3.