– Arvid er en person som går igjen i flere av Per Pettersons bøker. Arvid har en bror, og broren har det vondt. Han ser seg tilbake og greier ikke konsentrere seg om fremtiden. "I kjølvannet" handler i stor grad nettopp om forholdet mellom fortidens minner og nødvendigheten av å bevege seg framover og bevare håpet om at ting vil bli bedre. Det er ikke lett, og Arvid og broren hans har opplevd ting som de fleste slipper. De mistet store deler av sin familie i Scandinavian Star-brannen. Nå må de takle ensomheten og prøve å glemme bildene fra dødens korridor. Begge sliter, men på forskjellig måte. Arvid hadde et komplisert forhold til faren sin. Han kjente ham egentlig aldri. Forholdet blir ikke mindre komplisert etter farens død, og det hjelper ikke at Arvid egentlig skulle vært med båten, men glemte å kjøpe billetter. Små glimt av håp er representert ved kvinnen i blokken overfor, datteren som setter seg i bilen til Arvid og lar seg "kidnappe" en times tid og et landsted i Danmark som er det stedet Arvid og broren alltid vendte tilbake til.

– I "I kjølvannet" møter vi Arvid mange år etter det som skjer i "Jeg forbanner tidens elv". Man kan si at denne sistnevnte boka er et frampek til "I kjølvannet", et frampek som utgivelsesmessig kommer flere år senere. Det er dette som er det geniale med Petterson, noe som faktisk ikke gikk opp for meg før nå nylig. Når moren går ut i havet i "Jeg forbanner tidens elv", kan man si at dette viser til det som har skjedd og ligger til grunn for handlingen i "I kjølvannet": foreldrene til Arvid omkom i da Scandinavian star brant. Petterson beskriver hverdagslige, ofte intime detaljer som gjør karakterene veldig levende. Det handler om sorg og om liv som raser sammen, men også om håp. I seg selv er boka sterk, men om man ser den i sammenheng med Pettersons forfatterskap som helhet, fremstår den som enda sterkere. I "Jeg forbanner tidens elv" holder Arvid på å miste kona si. I "I kjølvannet" har han mistet henne for lenge siden.

– "I kjølvannet" er en sterk beretning fra noen uker i Arvids liv der det meste har rast sammen. En møysommelig tilbakevending, eller la meg heller si stabling opp på beina igjen, begynner. Her skjer de helt store katastrofer som kan kan intreffe i noens liv. At Arvid er oppegående så og si, er vel nærmest et menneskelig under og en lovsang til det ukuelige og trassige i mennesket. "I kjølvannet" er en sterk bok jeg gjerne leser igjen, og den har også en slags tråd nøstet opp til en annen av Per Pettersons romaner, nemlig "Ut å stjæle hester" - uten at jeg skal røpe på hvilken måte. Men overraskende er det.

– Nok en gang skriver Per Petterson hårreisende bra om familien til Arvid Jansen fra Veitvet, som denne gang nesten tilintetgjøres. Foreldrene og de to yngste brødrene dør i en tragisk båtbrann, og Arvid er sterkt preget av dette. Kona han er skilt fra og de to ungene hans får vi knapt vite noe om, mens store deler av boka omhandler ulykka, fortida, og hans komplekse forhold til faren. Selv lenge etter ulykka sliter Arvid og storebroren hans, som også unngikk døden.
Arvid og broren flyter bokstavelig talt i kjølvannet av ulykka, ute av stand til å få fast grunn under føttene. Dette er glimrende beskrevet, og boka holder den vanlige høye Petterson-kvaliteten. Enkelte sekvenser er så intense at en bare blir sittende lamslått og grunne over dem. Men det er ikke en depressiv og sentimental bok, det er ei rå og usentimental skildring av sorg og savn som Arvid sakte klarer å komme seg ut av. Ei fantastisk fin bok som anbefales på det varmeste.