– Boka tar deg med til et fascinerende miljø blant rusmisbrukere av den litt gammeldagse sorten. Hovedpersonen jobber på et slags hospits, hvor det er nok av utfordringer. Beboerne har komiske kallenavn og mye temperament. Samtidig møter vi hovedpersonen en del år senere, som professor. Det er miljøskildringene som gjør denne boka bra, de som vil ha mye spenning bør kanskje lese noe annet. Her er lystige scener fra 80-talls Oslo, vennskap mellom menn og litt forbigående romantikk. Jeg kan anbefale boken for alle som liker å lese om "bohemmiljøet" fra en mørkere vinkel. Ingvar Ambjørnsen-fans vil sikkert like denne boka også.

– En anderledes krimbok er en enkel beskrivelse av Christian Refsums roman. Boka tar utgangspunkt i et mystisk dødsfall på hospitset Kroghen på 80-tallet. Hovedpersonen Bjørn Harlem jobbet der som vakt i den tiden, men er nå professor på Universitetet og tenker tilbake på saken og stiller seg spørsmålet: Hva var det egentlig som skjedde? Spørsmålet blir en liten besettelse og vi følger ham mens han nøster opp saken 20 år etter hendelsen fant sted. Tilbakeblikkene til Kroghen er veldig gode. Klientellet på Kroghen var svært spesielle mennesker på Oslos skyggeside, men det var også noen spesielle personer blant de ansatte. Rockemusikere og andre nattmennesker var i flertall. Stemmningsbildene fra Kroghen og fra 80 tallets Oslo med rockeband og kjærlighet er svært gode. Kapitlene som foregår i nåtiden er også fengende med haltende samliv og andre hverdagsproblemer. Refsum skriver godt, veksler fint og driver utstrakt namedropping av musikk, litteratur og essays som fungerer veldig fint. Boka er underholdende, har et tett driv og i tillegg et fint cover. Vi ser fram til Refsums neste utspill.

– Dette er på sett og vis tre historier i en: Det handler om et parforhold som skranter, om en glemt fortid, og om professoren, fortelleren, som bidrar til å vekke denne glemte fortiden til live. Denne fortelleren drives av et ønske om å finne sannheten om hva som egentlig skjedde da han i ung alder jobbet som verneassistent på Kroghen. Alkoholikere og andre rusmisbrukere kunne sove her om natten. Noen hadde til og med fast seng, og en natt ble en mann drept. Fortelleren har observert ting han den gang valgte å holde kjeft om, men nå føler seg forpliktet til å fortelle. Imens går livet rundt ham sin vante gang. Han skriver artikler, svarer på spørsmål fra studenter og forsøker å tilbringe tid sammen med familien sin, men under det hele ligger det en historie fra fortiden og gnager, og det er denne historien som gjør at boken har det en så fint kaller driv. Kapitteloppdelingen bidrar også til dette.

– Bjørn Harlem arbeider som professor i litteraturvitenskap på Blindern. Før spilte han i band og jobbet på Kroghen, et overnattingssted for rusmisbrukere drevet av Oslo kommune. Ingen har noen gang fortalt om det som skjedde på Kroghen. Ikke før nå. Det fineste med boka er kontrasten mellom den dype, intelligente, filosofiske og kultiverte professoren, og den brutale, stinkende og ærlige historien han har bestemt seg for å fortelle. "Ingen vitner for vitnet" forholder seg til problemstillinger knyttet til fortellinger og vitnesbyrd. Det finnes noe å fortelle, men ingen kan bekrefte fortellingen - Det finnes ingen vitner for vitnet, og vitnet befinner seg derfor i en svært sårbar posisjon. Innimellom de filosofiske og i stor grad "faglige" betraktningene, slynger historien seg fremover. Hva skjedde egentlig på Kroghen? En morder må avsløres og en historie må fortelles. Selv om det egentlig er for sent.