– Trude Marstein skriver fantastisk godt. Hun beskriver mellommenneskelig kommunikasjon som ingen annen, og hennes nesten ekstreme realisme er svært overbevisende. Og jeg har blitt overbevist av tidligere bøker. Denne, derimot, fikk jeg ikke helt sansen for. Den er rett og slett dobbelt så lang som nødvendig, og stagnerer fullstendig ganske tidlig i boken. Historien er enkel; Vegard er på hytta med barna og venter på at samboeren Heidi skal komme etter. han tror hun holder seg hjemme fordi hun må jobbe, men sanneheten er at hun er sammen med elskeren Mikkel. Gjennom en helg følger vi Heidi og Vegard i hver sine verdener. Det er godt skrevet, det er til tider veldig morsomt og ikke minst gjenkjennelig. Men denne realismen og hverdagsligheten som boken bygger på, er ikke alene nok til å bære fortellingen gjennom så mange sider. Alle tankene rundt syltetøyglass, hjemmelaget pizza og oppussing av badet ender opp med å bli veldig gjentagende og faktisk irriterende.

– Denne boken ga meg ikke det jeg hadde forventet. Den forteller om Vegard som drar på hyttetur med barna, og Heidi som blir igjen. Jeg opplevde særlig Heidis sekvenser som svært langtrukne og uten noen fremdrift. Vegard sine avsnitt var noe bedre, men jeg synes det var forbausende lite glede i ham over å være sammen med døtrene på hytten, sett i forhold til at han skildres som den gode far. Han ble ikke en troverdig karakter. Boken er skrevet med mange korte setninger der situasjonen og tanker veves inn i hverandre. Det er også mye sex i boken uten at jeg helt forsto hvilken funksjon disse scenene hadde. Jeg var glad da boken var ferdig.

– "Ingenting å angre" på er historien om Heidi og Vegard. De to hovedpersonene får ordet i annenhvert kapittel, og jeg liker Vegards stemme best. Grunnen til dette er at Vegard er den som har mest å komme med. I tillegg er han den som blir bedratt. Boken begynner med at han reiser til hytta alene med de tre barna. Det er begynnelsen på sommerferien. Heidi er i byen. Hun har sagt at hun må jobbe, men i stedet møter hun Mikkel. Sekvensene som beskriver forholdet mellom Heidi og Mikkel er overlesset med sex, og jeg syns det blir litt mange gjentakelser - jeg kjenner at jeg ikke vil være der Heidi er, og jeg mister fort interessen for hennes kåthet. Boken er veldig realistisk, og noe av det beste med den er beskrivelsen av de tre barna. Marstein er svært observant når hun beskriver forholdet mellom mennesker, og det er flere gullkorn. Boken kunne etter min mening vært hundre sider kortere og sluttet annerledes, men alt i alt syns jeg dette er god og tankevekkende lesning. Jeg er usikker på om jeg skal gi den fire eller fem. Det blir fire.