– Eiendomsmagnaten Thomas Mader har kommet til et vendepunkt i livet sitt. Han er så trett og lei av livet sitt at han vil ut av det. Forholdet til kona og den udugelige sønnen hans er elendig. Han bestemmer seg for å selge firmaet sitt, og han begynner å gå. Men mens han er i ferd med å realisere drømmen om å melde seg ut av sitt eget vante liv, skjer det uventede. Først havner sønnen hans i koma mens han oppholder seg i Malaga. Så forsvinner en ung gutt i Innocentia Park... Ambjørnsen skriver som vanlig svært godt. Det jeg liker best med hans bøker er den mørke humoren. Denne gangen er hovedpersonen ikke fullt så kynisk som Ambjørnsens figurer pleier å være, og det gir ham et skinn av sympati - selv når han lyver og dekker til virkeligheten. Mads Ousdal - en av mine yndlingsopplesere - gjorde opplesningen nydelig.

– En roman fra Ingvar Ambjørnsen, nydelig lest av Mads Ousdal. Men etter å ha lest "Hvite Niggere" og andre flotte romaner fra denne forfatteren, ble jeg veldig skuffet over denne. Hovedpersonen er en ensom mann som har slått seg opp i eiendomsmarkedet og blitt en rik mann, han er gift med en flott dame han har lite til felles med og har en sønn han føler seg lite tilknyttet. På en eller annen måte prøver forfatteren å skildre denne ensomme tilværelsen idet hovedpersonen legger om livet sitt til en mindre arbeidssom hverdag. Tomheten i det hele blir fylt av hvite løgner som til slutt vikler seg rundt hovedpersonen som en tvangstrøye. Som leser, fant jeg denne romanen like kjedelig som hovedpersonen selv.

– En annerledes bok av Ambjørnsen, lover omslaget. Og annerledes er et passende ord. Boka er så annerledes at en del av Ambjørnsens lesere nok vil ha problem med å ha tilstrekkelig tålmodighet til å komme gjennom den. En får raskt inntrykk av at hovedpersonen er i en livskrise som han prøver å arbeide seg gjennom. De andre personene som dukker opp, er lite viktige og forblir statister ganske lenge. Slik er skildringa av en manns livskrise for så vidt realistisk. Til tross for at leserne lenge vil tvile på om boka har et mål, en endestasjon, kommer den tålmodige leseren fram til slutt, om ikke klokere så i hvert fall en erfaring rikere.

– Dette er en historie om en mann som får føle livets meningsløshet på kroppen. Han har opparbeidet seg et stort navn gjennom sin karriere som eiendomsmagnat, men han finner ikke lenger noen glede i det å leve. Samtalene han fører kjennes tomme, og han greier ikke lenger å forholde seg til menneskene rundt ham på en naturlig måte. I store deler av boka vandrer han hvileløst omkring, uten noe konkret mål eller en mening. Dessverre klarer ikke denne hovedpersonen å engasjere nok til at jeg føler det er en viktig historie Ambjørnsen har å fortelle om Mader. Litt etter litt får vi innblikk i hans liv og virke, men det er ikke før slutten historien får en engasjerende vri. Blant annet forholdet han har til sønnen virker noe.. påtatt og påtvungent provoserende. Denne fremstillingen er litt vanskelig å svelge. Ambjørnsen surfer på sitt eget navn, og jeg er ikke sikker på om "Innocentia Park" ville blitt tatt like godt imot dersom en annen og mer ukjent forfatter hadde skrevet den. Den har en noe liknende oppbygning som "Dukken i taket", men i motsetning til denne er det slutten som er god, og ikke den halvhjertede oppbygningen.

– Som en lang rekke store norske kunstnere fra 1800-tallet, baserte Ingvar Ambjørnsen seg litterært i den tyske bykulturen. Dette kommer tydelig fram i hans siste bok "Innocentia Park", men vel så mye i en rekke av hans krimromaner - og da ikke minst "Den mekaniske kvinnen", som kanskje er noe av det mørkeste han har skrevet. Her er det lite av den varmen og nærmest lune humoren som finnes i for eksempel "Galgenfrist" - de skikkelsene fra skråplanet i "Den mekaniske kvinnen" er virkelige slitere som mangler den bohemaktige personligheten i Ambjørnsens andre romaner og krimbøker. Vi befinner oss dypt, dypt inne i Hamburgs underverden der prostitusjon og rus spiller hovedrollen. Miljøskildringene virker svært så troverdige, men ikke noe triveligere av den grunn. Handlingsforløpet kan vel sies å være temmelig tradisjonelt og tro mot sjangeren - med andre ord byr ikke "Den mekaniske kvinnen" på de helt store overraskelsene. Men for de av oss som har fått en smak for Ambjørnsens forfatterskap er dette allikevel en bok man ikke kommer utenom!

– Thomas Mader er så lei av sitt eget liv at han er i gang med å avvikle det. Han selger seg ut av sitt eget liv som forretningsmann, men han har ingen planer om å komme ut på andre siden som et medmenneske av den grunn. Ambjørnsen kaster seg med dette på trenden av norske, mannlige forfattere som lengter tilbake til naturen. Men der de andre skimter en lysning i skogen, ender vi denne gangen med en mørk latter bak politisperringer i en park som ikke var så uskyldig allikevel.
Innocentia Park åpner mer middelaldrende enn Dag Solstad og ender mer uhyggelig enn Derrick. Ambjørnsen har servert oss et urtysk blandingsprodukt som virkelig lyser opp i den norske bokhøsten.

– Ambjørnsen skriver som vanlig i et lett ironisk tonefall, noe som oppfattes som et forsøk å gjøre hovedpersonen mindre brutal og kynisk. I begynnelsen av boken blir Thomas Mader skildret som en helt grei fyr, noe som ikke samsvarer med bildet vi får av ham senere. Handlingen er det så som så med, vi blir fortalt hva som skjer, men ikke hvorfor. Hovedpersonen blir skildret som så ekkel at det er såvidt jeg orker å lese den ferdig. Avsky!

– Thomas Mader er på flukt. Bak seg har han et eiendomsimperium, kone, barn og alt som kan kjøpes for penger. Likevel står han overfor en avgrunn. Han nærmer seg sammenbrudd, og melder seg ut av samfunnet. Han vil bort fra sitt overfladiske og skjødesløse liv, han vil leve i fred og ro, men i sin egoisme melder han seg totalt ut og fraskriver seg ethvert ansvar for sine omgivelser. Det er en fortelling om løgn, likegyldighet og oppbrudd, men en handling og et språk som får det meste til å blekne. Jeg ble totalt oppslukt av historien, som er utrolig godt skrevet, med lett ironi, stillfaren humor og samtidig en tyngde som griper tak i leseren. Dette er Ambjørnsen i storslag, og en roman du virkelig burde lese.

– Hvis Erlend Loe og Dag Solstad fikk et barn sammen, og det barnet skrev en roman, ville denne sannsynligvis lignet på Innocentia Park. Og den ville kanskje også blitt utgitt, ikke fordi den var så knakende god, men fordi med sånne foreldre ville ikke forfatteren kunne unngå en viss oppmerksomhet fra pressen. Grunnen til at nettopp denne boken ble gitt ut og dessuten ble en liten salgssuksess har kanskje ogsaa noe med et allerede etablert forfatterskap å gjøre. Det er riktignok ei grei bok, i alle fall i begynnelsen. Likevel kan man få følelsen av at Ambjørnsen har funnet en trylleformel for å skrive innledningen til en roman, men ikke resten. For plutselig glemmer man den ampre stemningen i byen, hovedpersonens merkelige tidsfordriv, man lurer ikke lenger på hva denne merkelige Thomas Mader egentlig vil, man undrer seg kun over hvorfor nordmenn ikke kan skrive om tyske byer uten at det virker som en dårlig reiseskildring. Kjedelig! Jeg synes Ambjørnsen lurer oss litt. En roman er ikke bare et spørsmål om antall sider. En forfatter av hans kaliber kan ikke avspise leserne sine med en oppblåst novelle og tro han har skrevet en roman. Dette holder rett og slett ikke.

– Som leser av nålevende fortfattere får man ta del i en spennende prosess: man får være vitne til hvordan et forfatterskap utvikler seg både tematisk og språklig ¿på direkten¿. På en måte introduserer ¿Innocentia Park¿ nye elementer til Ambjørnsens forfatterskap, siden den ytre rammen for romanen er temmelig mye stivere enn hans tidligere utvidelser. Samtidig er Ambjørnsen nå endelig tilbake til Tyskland som lokasjon for sine romaner ¿ og uansett hvor spissborgerlig hovedpersonen kan sies å være, så er også ¿Innocentia park¿ en fortelling om de marginaliserte, om mennesker som går i utakt med samfunnet, med stor indre spenning. Mens Ambjørnsens andre romaner flyter lett og direkte gjennom hele hendelsesforløpet, har ¿Innocentia Park¿ en spennende dramatisk kurve som gjør at vi kommer svært tett inn på hovedkarakteren. Kanskje er dette boken som vil introdusere fortatteren for et enda bredere publikum enn det han allerede har erobret?

– I denne romanen er handlingen lagt til Tyskland, der vi møter den livstrette eiendomsmagnaten Thomas Mader. Han har hatt lykken med seg og bygget opp et imperium, men dette gir ham ikke lenger noen glede og han har bestemt seg for å selge unna alt. I tillegg har han store problemer med å forholde seg til sin kone og sønn, og han trekker seg mer enn gjerne tilbake i ensomheten på kontoret. ¿Innocentia Park¿ er en annerledes og fengslende roman som jeg likte godt. Den skildrer levende og godt Maders tretthet og fortvilelse, samtidig som den gir en glitrende fremstilling av Hamburg og Berlin. Dette er en roman som viser Ambjørnsen fra en helt ny side, og som du burde unne deg gleden av å lese.

– Dette er en helt ny og anderledes roman fra Ambjørnsen. Hovedpersonen; Thomas Mader er en mann på ca. 50 år er stinn av penger og makt, men samtidig lei av det livet han har skapt seg. Vi blir etterhvert godt kjent med Thomas etterhvert som fortellingen går fremover, og det siste kapittelet er helt utrolig. "Du tror det ikke før du leser det", er et uttrykk som passer godt her. Det e mange episoder fra denne boken som kommer til å være prentet inn i hukommelsen min i lang tid, og en av dem er når Thomas er på ballongtur over Hamburg. Jeg blir enda flau på hans vegne når jeg tenker på det!. Jeg håper virkelig det kommer en fortsettelse på denne historien, for det er det virkelig muligheter for. Og kommer oppfølgeren, så skal jeg stå først i køen for å kjøpe den!

– Thomas Mader er en tilsynelatende vellykket, i hvert fall i materiell forstand, tysk eiendomsmagnat. Men han er også en rastløs sjel som ikke finner seg til rette. Han er en mann som står halvveis på utsiden av seg selv når han snakker eller beveger seg. Han er, på mange måter, en observatør av seg selv, en som står på utsiden og er fraværende fra sitt eget liv. Dette er en gåtefull bok som hekter deg fast med skildringene av de nattemrøke vandringene. Det er et sug i fortellingen som er både truende og fascinerende. Likevel er det først og fremst en bok om lengsel. For selv om Thomas Mader lever i en verden hvor overflate betyr mye og penger betyr enda mer, så handler denne boken om alt som ikke kan kjøpes for penger. Jeg ble svært fengslet av romanen, og hadde stor glede av å lese den. Den er Ambjørnsen på sitt beste og virkelig verdt å få med seg.

– Når Ambjørnsen vender tilbake til Tyskland med pennen etter så mange årm gjør han det med fabelaktig språkfølelse. Eiendomskongen Thomas Mader vandrer manisk gatelangs i Hamburg og Berlin under en voldsom hetebølge. Som en av Hamburgs mektigste menn har Mader begynt å bygge seg ned. "Bygge opp for så å rive ned," som han sier om eiendomsimperiet sitt. Med "Innocentia Park" vender Ambjørnsen sitt sedvanlige litterære landskap ryggen og retter snuta hjem til Hamburg. Har du lyst til å lese om et Tyskland du ikke visste fantes, beskrevet med Norges ypperligste penn, så leser du denne boken!