Jeg kan se i mørket
Karin Fossum ; Kim Haugen (Oppleser)
Les
intervju av Karin Fossum
href="http://www. Les mer
- Vår pris
- 349,-
(Lyd-CD)
Fri frakt!
Leveringstid: Sendes innen 3 virkedager
(Lyd-CD)
Fri frakt!
Leveringstid: Sendes innen 3 virkedager
Les intervju av Karin Fossum
href="http://www.bokklubben.no/SamboWeb/servlet/VisBildeServlet?bildeId=352288">Les utdrag fra boka
Presentert av Marius Aronsen, redaktør i Bokklubben Nye Bøker
Kan en person bli ødelagt av mangel
på kjærlighet, av lengsel etter å bety noe? I Karin Fossums roman Jeg kan se i mørket møter vi noenogførtiåringen Riktor,
som egentlig bare ønsker seg det de fleste menn får oppleve: et forhold en kvinne. Men er det bare den uoppfylte lengselen
som fører ham så fullstendig feil av gårde?
Et "råttent individ"
Riktor har valgt å jobbe der
det er minst prestisje for en erfaren sykepleier, nemlig på et sykehjem med mange demente. Det kunne jo vært både aktverdig
og selvoppofrende, men Riktor prøver ikke engang å bygge opp en slik forestilling for oss. Allerede i åpningen av romanen
forteller han at han er "et slikt råttent individ". Han forstår egentlig ikke hvordan man ter seg i forhold til andre mennesker,
han skjønner egentlig ikke konseptet høflighet, han bare hermer etter hva de andre gjør, slik et barn lærer gjennom å etterape
omgivelsene. Riktor er veldig bevisst hvilken skjebne de gamle får når de kommer til sykehjemmet: "Der blir de overgitt meg
og alle mine luner, mine innfall og utfall. Det bor en liten ond satan i mitt indre, som av og til stikker hodet frem." Resultatet
er at pleietrengende uten kommunikasjonsevne utsettes for Riktors ondskap. Men enda verre: Riktor trekker livsnødvendig og
smertestillende medisin rett ned i do. Mat også. Han vet at det han gjør er ondt, men han viser ingen anger. Utad er Riktor
så hyggelig. Unektelig underlig, men positiv. Og han bærer på en drøm om at det skal bli noe mellom ham og sykepleieren Anna,
avdelingens "engel".
"Enestående her til lands"
Terje Stemland, Aftenposten, om Karin Fossum
Sviket
Riktor har ikke noe særlig til liv utenfor jobben. Ikke venner, ikke familie, og ingen spesielle
interesser. Men han bruker mye tid på å observere andre mennesker og gjør seg refleksjoner omkring deres liv. Særlig liker
han å sitte i parken ved elven Mester. Riktor observerer bare, blander seg ikke inn, snakker ikke med noen. Selv den aprilkvelden
han ser en overmodig skiløper gi seg i sprang over Mesters tynne is og gå sakte gjennom til en kald død, sitter han bare stille
og ser på. Og han følger nøye med på alkoholikeren Arnfinns fyllekuler i parken. Så er det en dag han inviterer en tørst og
panisk Arnfinn hjem på en vodka. Snart får han en viss kontroll over Arnfinn, noe som gir ham den følelsen han trakter etter:
"Jeg ville være noe, bli til noe, bety noe, være på alles lepper som et bittert drops." Kanskje er det derfor Riktor så katastrofalt
mister kontrollen da Arnfinn sviker ham? Men et lite drap endrer ikke Riktors selvbilde. Arnfinns svik var utilgivelig.
Ny etterforsker
Ti dager etter at Riktor mistet kontrollen, banker en selvsikker og framfusen
etterforsker på døra. Den eneste likheten med Fossums gamle politihelt, Sejer, er det danskklingende navnet, Randers. Der
Sejer alltid har en tålmodig og mild innfallsvinkel, går Randers rett i strupen på sin mistenkte. Han legger ikke skjul på
at han mistenker Riktor for noe, og reagerer på at Riktor ikke lurer på hva saken gjelder. Overraskelsen er stor for Riktor
da det ikke er Arnfinn, men noe helt annet. Fortellingen tar en ny vending, som åpner opp for flere nyanser av rettferdighet,
skyld og soning. Riktor befinner seg en situasjon der han er siktet for en illgjerning han ikke har begått. Som leser vet
vi ikke helt om vi kan tro på hans forfektelser for uskyld og rop etter rettferdighet. For vi VET jo at han er en mann uten
empatiske evner, en regelrett sadist. Og ikke minst: En mann som har drept, uten å ville ta noe ansvar. Har han ikke fortjent
straff, selv om den ikke er for riktig sak?
"Han vet at det han gjør er ondt, men han viser ingen anger"
Jeg kan se i mørket driver leseren til stadig nye posisjoner i spørsmålet om skyld og straff. Og om ikke Riktor
er skyldig i drapet han siktes for, må det være flere på sykehjemmet som drives av mørke krefter.
Unik forteller
Karin Fossum tegner et portrett av en meget sammensatt mann. Den fordervede Riktor er på en og samme tid skarpt observerende
og totalt blind for omgivelsene. Ikke bare får vi en usedvanlig hovedperson, men i kjent Fossum-stil beveger fortellingen
seg elegant på siden av vanlige krimplot. Det inngår til og med elementer som kunne vært hentet fra en av Roald Dahls krimfortellinger
med kullsvart humor.
Forvent deg det uventede, Karin Fossum er en unik forteller i den mangfoldige, norske krimfaunaen.