– Interessant vinkling, men det hoppes mye fra det ene til det andre og jeg fikk ikke helt tak i innholdet.

– Vi befinner oss i en bygd på nordvestlandet på 70-tallet. Marianne Kretsen har forlatt foredreheimen, og er gravid med eks-kjæresten Hans. Det er ikke noe fremtid i Hans, hvis liv mangler fullstendig retning. Hun er fortvilet og ønsker å få tatt abort. Men dette er før fri abort ble en menneskerett i Norge, og spørsmålet er hvordan det skal gå med Marianne. Foreldrene til Marianne strir med ekteskapet sitt. Moren Annemaria har nerveproblemer, og faren Oliver har lenge gått på tå hev for ikke å utløse nye episoder av sykdommen. Nerveproblemer er tabubelagt, og noe man ikke snakker om. Kommunen er truet av moderniseringsspøkelset. Kommunestyret holder kortene tett inntil brystet, og dette skaper mye utrygghet i bygda. Rutebilkafeen er et samlingspunkt, og livet er på mange måter styrt av fergetidene. Dette er en roman om hverdagsproblemene til vanlige folk i en gjennomsnittsbygd i distrikts-Norge, et sted hvor det er trangt og hvor det ikke er enkelt å skille seg ut. Samtidig beskrives omsorgen mellom menneskene på en rørende måte. Dette er nok en flott bok skrevet av Edvard Hoem. Det jeg er mest imponert over er at Hoem skrev boka mens han var i begynnelsen av 20-årene.

– Denne romanen er noko einkvar nordvestlending bør ha lese. Den gjev eit godt inntrykk av livet i ein øykommune der storindustrien nærmar seg. Dei gamle primærnæringane er i ferd må å svekkjast, folk arbeider i industri- og serviceyrkje. Husmødrene er i ferd med å gå av moten, yrkeskvinnen kjem attende. Men no er dei utdanna, dei vil leve sitt eige liv. Mennene i denne romanen vert framstillt som usikre på dette nye samfunnet. Her er grunnlag for ettertanke for begge kjønn. Hoem har nok ein ganske sosialistisk tilnærming til livet i utkantområda. Vel tredve år seinare er det difor interessant å leggje merke til motstanden mot abort han legg for dagen. Her har sosialistane i dag mista ein viktig verdi i sin vidare kamp for kvinna sin plass i samfunnet. Dette er ei bok til ettertanke. For dei med bakgrunn frå denne typen miljø kan romanen hjelpe til med å forstå røtene sine. Uansett er dette ein roman til å verte klok av for dei fleste. Han står seg godt framleis, med andre ord ein klassikar!

– Man blir imponert ved tanken på at Edvard Hoem fortsatt var i første halvdel av tjueårene da han skrev "Kjærleikens ferjereiser"! Med sin livsvisdom overgår han til og med den eldre utgaven av seg selv, som ikke har maktet å skrive like interessante bøker. Handlingen er lagt til nordvestlandet, med en ung, gravid kvinne som den sentrale skikkelsen. Det er et bortgjemt kystsamfunn fullt av rastløse mennesker som skildres, men også fullt av varme og nære relasjoner mellom folk, av den sort som ikke finnes i byen (handlingen veksler mellom bygda og Oslo, en bevisst strategi fra forfatterens side for å få fram noe av sitt distriktpolitiske budskap). Fortellerperspektivet er dristig og uvant. Jeg drømmer meg tilbake til gamle Norge når jeg leser denne boken. Meget velskrevet, vakkert og vart, en skatt i norsk litteratur!

– Edvard Hoems "Kjærleikens ferjereiser" fra 1974 er en bok som har fått svært mye skryt. Boken ser skildrer livet i en oppdiktet kommune på nord-vestlandet, Ramvik, der ferjetidene styrer mer i menneskenes hverdagsliv enn de selv er villige til å innrømme. Ramvik er kommunesenteret, med rutebilstasjonen som sentrum, og på denne rutebilstasjonen jobber to unge jenter, hvorav en er gravid med sin lite trofaste kjæreste. Øyene Eikøy, Vindøy og Landøy nås med ferje fra Ramvik, og øybefolkningen jobber for det meste i Ramvik, og det er her de gjør sine innkjøp. Menneskene i Ramvik kommune sliter, politikerne på kommunehuset Storkorset hører ikke på dem, enda mindre byråkratene i Oslo.
Samtidig sliter menneskene med kjærlighetslivet, og i denne boken får vi et innblikk i hvordan livet kan være i en forblåst småkommune på nord-vestlandet. Boken er noe traurig etter min smak, den er for monoton og grå. Likevel er den fascinerende, for selv om det som skildres er grått, er det likevel en god skildring, som formidler en stemning som blir sittende.