– etter å ha lest boka to ganger og hørt lydboka en gang,må jeg bare si at :" den er nydelig".

– Charles nærmar seg dei 50, reiser mykje i samband med arkitektjobben, og tykkjer han er fanga i eit kjenslelaust ekteskap. Det einaste lyspunktet i tilværet er stedottera. Identitetskrisa slår ut i full blom da han får eit brev med kun tre ord "Anouk er død", og må reise attende til barndommen for å finne grunnlaget for meldinga. Etter kvart som vi lesarar får vite kven Anouk er, blir vi betre kjent med kven Charles var og er blitt til. Da han kjem fram til at det ikkje stemmer overeins med det han ville med livet sitt, må han ta eit oppgjør, og boka tar ei ny vending. Han treffer herlege Kate med sin utvida familie. Det tar ei stund før eg klarar å bli engasjert i handlinga, i motsetnad til "Saman er ein mindre aleine" som tok meg med ein gong. Samstundes er personane i begge bøkene litt like, ingen passar heilt inn i eit A4-samfunn, men saman finn dei det beste i kvarandre. Eg er enno litt ambivalent til passasjen med alle dei alternative endingane - var det nødvendig?

– Det tar litt tid å komme seg gjennom de mer enn 600 sidene på nynorsk. Den første halvdelen er meget godt skrevet, for all del, men slitsomt langtekkelig. Allerede på side 150 har du fått en grundig forståelse for at Charles Balanda har det tøft. Du behøver ikke 150 sider til for å ta poenget. Stemningen stiger adskillige hakk når bokens hovedperson møter Kate, og handlingen flyttes til en herlig pittoresk gård på det franske bondelandet, der barn og dyr tumler om hverandre. Her har du lyst til å være. Anna Gavaldas gjennomgangstema om skadeskutte mennesker som søker sammen og finner gleden hos hverandre, finner opp igjen i denne boken. Et herlig levende språk, med masse overraskelser og omveier. Kan anbefales, men passer ikke for alle.