– Boka er bra skrevet, men hva er det egentlig den handler om? Først hander den om et menneske som må på do, uten at det har noen relasjon til resten av fortellingen. Dernest hander det om en typisk ung mann som skal holde et foredag om postmodernisme. Mange sider av boka går med til å gjengi dennes tanker om postmodernisme, noe som kanskje er gjort ironisk, men som ikke blir noe morsommere av den grunn. Klimakset i boka, hvis man kan snakke om noe slikt, er meget begrenset og banalt. Forfatteren viser at han kan skrive, så kanskje det er verdt å sjekke ut noen av de andre bøkene hans.

– Dette er en av de beste debutene på lenge etter min mening. Forfatteren beskriver en ung og nokså forvirret mann som blir kulturjournalist i Klassekampen, men etterhvert finner ut at det ikke er så betydningsfullt og interessant som han tror. Parallellt fortelles diverse damehistorier, og Oksrød har lange refleksjoner om sin lidenskap klassisk musikk.
Dette er en bok som river deg med i høyere sfærer av intellektet, en klok og givende leseropplevelse som spesielt burde interessere alle Blindernstudenter og andre som prøver å finne meningen med livet i et samfunns om virker mer eller mindre meningsløst. La deg ikke skremme av den noe grisete begynnelsen...

– Det er fristende å si noe sånt som at "hvis Dag Solstad hadde blitt født noen tiår seinere, hadde han skrevet denne boka", men jeg tror faktisk Solstad ville gjort det mye bedre. Uansett er sammenligninga med Solstad urettferdig - Jon Øystein Flink har sin egen stil, som dessverre kan virke temmelig oppblåst og forvirrende på sitt verste. Mange sider er viet en diskusjon om postmodernisme som truer med å drepe framdrifta i romanen, men den tar seg opp etterhvert. "Ole-Kristian Oksrød" bygger seg så opp til et klimaks som for meg er enormt skuffende, og jeg sitter igjen med en ganske tom følelse - og ikke en djup, eksistensiell tomhet heller, men en sånn kjip følelse av at du har blitt snytt for noe.

– Jon Øystein Flink er en av de senere årenes mest kritikerroste unge forfattere, og debutromanen hans, "Ole-Kristian Oksrød" er virkelig lovende. Forfatteren er åpenbart inspirert av Dag Solstad, og låner dennes velkjente teknikk med et langt, særdeles utbroderende (kjedelig?) kapittel, som plutselig sklir ut i en absurd situasjon. Unge Oksrød er nærmest tilfeldig blitt deltager i en paneldebatt om postmodernisme, uten egentlig å være noen ekspert på emnet. Uheldigvis får debattantene fri bar, og ølinntaket fører til at hovedpersonens blære holder på å sprenges midt i debatten. han løser problemet ved å tisse i et av sine tomme halvlitersglass, til meddebattantenes bestyrtelse. Godt gjort, stort sett, men den lange debatten er faktisk i tregeste laget. Flink er definitivt en forfatter vi kan vente mer av, men han er ikke noen Solstad ennå. Vi trenger forresten ikke flere, heller.

– Jon Øystein Flink har definitivt gjort seg bemerket med denne romanen. "Ole Kristian Oksrød" har en ganske kortfattet ytre handling, men boka har lange sekvenser med f.eks diskusjoner rundt temaet "postmodernisme". Dette høres kanskje kjedelig ut, men det er det faktisk ikke! Boka begynner med en morsom vri, der vi blir sittende å lure på hvor Ole Kristian Oksrød kommer inn i bildet. Selv om historien kanskje er vel tynn, er det en bok jeg helst ikke ville legge fra meg, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva som gjorde det. Flink har en spennende fortellermåte, og et godt språk. Det blir spennende å se hva denne mannen følger opp med!