– Gjennom 12 noveller har Lars Saabye Christensen tegnet noen høyst forskjellige stemningsrapporter av meget høy kvalitet. Selv liker jeg best novellene hans med barn i sentrum. I novellen "Morderne" beskrives et skjørt og gryende vennskap mellom jeg-personen og Robert, hvis far senere skal vise seg å være en morder. Og i "Gaven" fortelles historien om gutten som er en mester i å skrive ønskelister. Felles for novellene om barn er gjerne et distansert forhold mellom foreldre og barn på Oslos vestkant. I novellen "Hvilestedet" møter vi forfatteren som etter å ha vunnet en større litterær pris, får en gave i form av penger til en valgfri stol fra sitt forlag. Når han senere velger å kjøpe en billig stol fra IKEA, vekker dette stor bestyrtelse og vantro. Denne novellen er en liten skatt! Ellers må jeg si at temaet flygel, som til en viss grad går igjen i Saabye Christensens forfatterskap, fascinerer meg - her i novellen "Hjelpemannen", og som ender med at flygelet styrter ned trappene under flytting og nærmest knuses til pinneved ... Kim Haugen som oppleser fungerte meget, meget godt!

– Jeg blir litt overrasket over beskrivelsen av samlingen i omtalen. Fallhøyde? Boken kunne vel like gjerne vært om mennesker som kommer opp i vanskelige situasjoner og ulike måter å takle dem på? Uansett. Lars Saabye Christensen er en god forfatter, det er det ingen tvil om. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at han gjentar seg selv. Hvorfor i alle dager skal det på død og liv handle om unggutter (alltid gutter) fra 50- og 60-tallets Oslo? Smånevrotiske, storøyde gutter som er fjerne observatører i eget liv. Historiene er knallbra, men går det ikke an å skrive om noe annet? For han klarer jo det glimrende! Det ser vi jo også et par eksempler på i denne boken.

– For en så begava og rutinert forfatter er denne novellesamlinga usedvanlig ujevn. Det er egentlig bare tre gode noveller i samlinga på tolv: "Morderne", "Pretty Things" og "Gjensynet". Tre sterke historier sentrert rundt barn, slik Christensen alltid gjør mesterlig. Ellers er i varierende grad de oppkonstruerte, lettvinte og/eller kjedelige. Eksempelvis er tittelnovella konstruert rundt et åpenbart poeng, slik at leseren gjennom hele teksten bare venter på at dette "overraskende" poenget skal komme. Etter hvert blir en rett og slett litt lei den underfundige tonen og de samme stedene og motivene Christensen alltid besøker. Funker teksten(e) merker man det ikke eller ser det som positivt. Gjør de det ikke, blir det slitsomt.
Det er ei drøy uke sia jeg leste ferdig boka, og da jeg satte meg ned for å skrive anmeldelsen slo det meg at den hadde glidd ganske langt bak i bevisstheten og jeg måtte bla en del for å huske leseropplevelsen. Ikke noe særlig å feste seg ved, med andre ord.

– Jeg har ingen ekstra krav til Christenesen selv om han er ruttinert og annerkjent. Jeg likestiller ham med andre tekstforfattere jeg leser. Faktum er at selv om jeg ikke kan skrive, aldri ville jeg hatt mitt navn på denne boken. Det nytter ikke å stå på åpen gate foran vennen din, selv om du har halloweenmaske, hvis din intensjon er å skremme ham. Du må gjemme deg og sprette frem før han aner deg. Det verste en leser opplever er at forfatterens intensjon overskygger teksten. Lars Saabye dummer seg ut på dette området gang på gang. Du forstår hva han vil og fordi du er menneske stålsetter du deg. Saabye holder deg utenfor teksten på denne måten. Wildes heis er både en parodi på novellenen som sjanger og Christensens selvparodi. De språklige bildene er grusomme, og dessuten umulig å forestille seg (flat bakke med en skrånende himmel). Han blander tiden (gutten drømte om en fulg. Gutten våkner ved synet av denne fuglen) . Han motsier seg selv ( gjerdet var lett å komme seg forbi, men man måtte være forsiktig med de spisse røde og grønne glasskårene stakk ut.). Historiene virker søkte og de er uorginale.