– Dette er en afrikansk forfatterinne som jeg nylig har oppdaget; og for en oppdagelse. Hun skriver fjorlett om tunge følelser og har en fortellerteknikk som fengsler leseren på en nydelig måte. Jeg har valgt å lese bøkene hennes på engelsk, siden jeg stadig mer oppdager dårlige oversettelser av noen bøker. Men siden jeg ikke har lest denne boken på norsk; kan jeg ikke uttale meg om den oversettelsen. Adjoah Andoh er også favorittoppleseren min; med sin syngende, mørke stemme som stopper eller starter der hun skal. Dette er så absolutt ingen lettvekter, men en oppvekstroman som virkelig tar på de tunge følelsene. Likevel er der en slags optimisme i det hele; slik at leseren vil huske boken som en positiv erfaring. Nydelig levert!

– Kambili er en ung jente som vokser opp i et stille hjem hos sin religiøst fanatiske far. Hun lever etter en streng timeplan, og selv om hun frykter sin far, frykter hun livet utenfor mer. Det er først da hun får et glimt av hvordan livet kan være, hos sin tante Ifeoma, at hun begynner å oppdage verden og bli selvstendig. Denne boken hadde mye potensiale, og den var både rørende og spennende. Dessverre er den litt for lettvint og forutsigbar. Karakterene er flate, og spesielt Kambili er ikke helt troverdig. Faren hennes er bedre skildret, forfatteren har klart å fange ham som menneske og ikke bare som en tyrann. Alt i alt er dette en helt grei bok som kanskje fungerer bedre som et innblikk i afrikansk hverdagsliv enn som et litterært verk.

– Da jeg leste de første sidene i denne boka, tenkte jeg med grøss tilbake på den store bølgen av 'kvinnelitteratur' på 80-tallet, og jeg var veldig skeptisk. Er dette en moderne versjon av kvinne-kjenn-din-kropp-og-rett? tenkte jeg. Karakterene i boka virket stilistiske og jeg trodde de var ferdigmalte etter ti sider. Heldigvis tok jeg feil, og jeg likte faktisk boka ganske godt. Den var til tider vond å lese, noe som tilsier at forfatteren greide å sette mine emosjoner i sving, og det er etter min mening et tegn på kvalitet. Jeg synes nok likevel at den bærer preg av å være skrevet av en ung forfatter. Den tar for seg store, viktige ting i livet og samfunnet, uten å gå i dybden i særlig grad. Men den stiller mange spørsmål, som jo også er viktig.
Boka ble nominert for Orange Prize i 2004, som jo er kvinnelitteraturens pris, og den er veldig politisk korrekt. Tror den vil falle i smak hos unge damer som er opptatt av samfunnsspørsmål.