Om retten til å skrive om sitt eget liv. Og hvilke følger det kan få.

En ung mann omkommer i en ulykke. Tilbake sitter den eldre broren i sorg og fortvilelse. I et forsøk på å forsone seg med det uforståelige tapet skriver han en roman, om livet sitt, om hvordan han og søsknene hadde det i oppveksten. Han viser manuskriptet til foreldrene. Det får faren til å bryte all forbindelse med ham.

Nå er han snart tretti år. Kona hans er høygravid og kan komme til å føde når som helst. Samtidig har han ikke hatt kontakt med faren sin på to år.

Selvportrett ved gravstøtte er en roman om brødre, sønner og fedre. Om hvem man ligner på - og hvem man vil være. En roman om ensomhet og kjærlighet i familien. Om retten til å skrive om sitt eget liv og de som har hatt betydning for det.
Men først og fremst er det en roman om mannlige familiemedlemmer som plutselig blir borte. Og et nytt som er på vei.

Sagt om boken:

"Med kompositoriske spring og kast i tid fortelles en bevegende generasjonshistorie, om søskens oppvekst, foreldrenes skilsmisse, en far som 'har visket seg ut med støyende taushet', søskennærhet, som alt sammen blir potensert av at fortelleren nå selv får sitt første barn. Det er bare vakkert, for oss som ikke er i familie."
Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

"Smerte, ambivalens, mulig skyldfølelse for brorens tragiske død og selvsagt, den ytterst kompliserte far-sønnrelasjonen utgjør kjernen i romanen. (...) Den kompositoriske vekslingen mellom ulike tidsplan gir nærhet og tetthet til fortellerstemmen."
Finn Stenstad, Tønsbergs Blad