– Gjennom sin debut viser Karl Ove Knausgaard at han absolutt er en stemme å regne med i den norske litterære offentligheten. Historien er drivende god og personkarakteristikkende omsorgsfulle og fintfølende. Portrettet av Henrik Vankel er på samme tid inngående samtidig som det holder en viss avstand, det er først og fremst skammen, angsten og ledens historie vi blir servert, mindre en biografisk skildring av oppvekst, ungdomstid og overgangen til voksentilværelsen. Boken er imidlertid for lang, og mye av drivet i fortellingen blir borte av Knausgaards stadige allegoriske, reflekterende og (kvasi)filosofiske avstikkerne. Boken kunne med stort hell vært forholdsvis kraftig redigert. Særlig er dette problematisk i del 2. Det virker som om forfatteren bir vel opptatt av å få med refleksjoner og tanker.

– Henrik er ung lærervikar i Nord-Norge og forelsker seg i sin 13 år gamle elev, Miriam. Miriam på en ungjentes vis uskyldig forelsket i Henrik, og Henrik dras mellom sin forelskelse og sin fornuft. Denne historien er grusom men utrolig vakkert skildret. Jeg er helt uenig med en annen anmelder her om at boka bagatelliserer ulovlige kjærlighetsforhold, tvert i mot synes jeg den skildrer Henriks krise og svarte samvittighet utrolig godt. Det er Henriks voldsomme indre splittelse og fristelse som gjør at det tross alt er mulig å ha medfølelse med ham og leve seg inn i historien. Historien blir dermed komplisert, kontroversiell, grusom og absolutt verdt lesningen. Knausgård har et språk som overgår alt annet av norsk litteratur de siste tiårene, dette er kunst.

– Hm, eg forstår ikkje korleis kan meine at denne boka er noko anna enn sylskarp. Fortellinga dreier seg om så mangt så det blir vanskeleg for meg å oppsummere dette på nokon par linjer men så mykje er klart at hovudpersonen i denne fortellinga er ein mannlege lærar som ikkje lenger er i sin ungdoms vår. Han forelskar seg i ei tretten år gamal jente. Men i staden for å banalisere dette, let forfattaren, hovudpersonen snakke ut om sine kjensler, kvifor han tenker det han tenker og kva han tenker om at han tenker slik han tenker. Utmerket skrive. Dette er vanvittig godt skrive om eit sjukt menneske i eit sjukt samfunn, om korleis samfunnet skapar slike mennesker og korleis vi alle på sett og vis kan seiast å vere sjuke.
Boka gjorde inntrykk på meg, ja vel, det gjer dei fleste bøker, men dette er ein av dei beste bøkene som er utgitt på norsk i det 21. århundre. Eg er imponert. Boka opna auga mine når det gjaldt dette samfunnet og dette århundre og mange av dei tinga eg tek for gitt i dette samfunnet.

– Henrik Vankel jobber som lærevikar i Nord-Norge. Han synes livet er ganske godt. Så oppdager han at han er forelsket i sin 13 år gamle elev. Denne romanen er en fantastisk debut, spiss, barokk, lærd og leken. Alt i boka er sylskarpt, som om du er der selv, lærerjobben, atmosfæren på lærerværelset og blant elevene, naturen i nord og i sør, mylderet av mennesker, festingen, kvinnene (og jentene) Henrik treffer. Det er en roman av sjeldent kaliber, som har mye til felles med forfattere som for eksempel Mykle og Hamsun. Boken fortjener virkelig all den oppmerksomhet den har fått, og bør absolutt leses.