– Jeg hadde allerede sett filmen til Coen-brødrene av denne boka før jeg leste den. Men det var ikke derfor jeg kjøpte den. Jeg hadde lest et sted at den kjente amerikanske litteraturkritikeren Harold Bloom regnet McCarthy som en av de fire beste amerikanske forfattere (+ Pynchon, Delillo, Roth). Jeg ble positivt overraska over å se at språket hans var såpass morsomt å lese - skikkelig sørstatsslæng. Ikke så ekstremt som Trainspotting, men nok til at du våkner i lesninga. Også veldig forfriskende å lese historier fra en del av USA som en stort sett ikke hører så mye fra her i Europa. Men jeg lurer fortsatt på om jeg ikke liker filmen enda litt bedre. Filmen kopierer nesten boka ord for ord, men det var likevel noe stort over den filmen. I ettertid har jeg også lest "The Road" til McCarthy, den likte jeg enda litt bedre enn denne.

– Ikke et land for gamle menn er en fortelling om gode og onde handlinger. Llewelyn Moss kommer over et blodbad i grenselandet mellom Texas og Mexico. Flere lik ligger strødd rundt noen biler ute i ødemarken. Det er åpenbart at det er tale om et narkooppgjør. I den ene bilen finner Moss både større mengder heroin og en veske fyll av penger. For en mann som lever et liv han ikke er tilfreds med, fremstår dette som den store sjansen til å bryte ut. Men Moss finner også én mann som er i live, og hans moral tvinger ham tilbake for å hjelpe. Det er da helvetet bryter løs, og Moss jaktes av en hensynsløs leiemorder, moralsk forkrøplet på alle måter. Til og med navnet hans, Chigurh, vrenger seg i munnen. På den andre siden av spekteret står Sheriff Bell, talsmann for anstendighet, høflighet og medfølelse. Hvert kapittel åpner med hans hverdagsfilosofiske funderinger om godt og vondt. Som i andre bøker av McCarthy er den ekstreme volden et viktig virkemiddel, og heller ikke i denne fortellingen er det nødvendigvis slik at det er godheten og de moralsk riktige valgene som vinner i en ond verden.