Blå

Blå er en bok om ny og gammel kjærlighet, om å møte svik, tap og sorg og klare å finne nytt håp. Men det er også en bok om noe som er overalt, i alt, i oss, rundt oss, som drypper og renner fra himmelen, fra breen, fra bekken. Vannet.

«Høsten for to år siden gikk jeg hele tiden rundt og tenkte på bier. Nå tenker jeg på vann.»

I 2015 ga Maja Lunde ut sin første roman, Bienes historie, som hun fikk den prestisjetunge Bokhandlerprisen for, og som raskt gjorde seg bemerket både blant kritikerne og på bestselgerlistene. Det var en bok som ville oss noe, som insisterte på å fortelle oss noe viktig, samtidig som den underholdt og  berørte. Det samme kan sies om Maja Lundes nye roman, Blå. Men i motsetning til Bienes historie starter Blå i noe av det norskeste norske: i en vestlandsk fjordarm, under en stadig minkende blåhvit bre.

Signe
Vi møter 67 år gamle Signe, som kommer fra denne bygda, men som nesten ikke har vært der siden hun var ungjente. Nå lar hun seg provosere av at isbiter fra breen skal eksporteres til Dubai for å serveres i drinkene til rikfolk. Dessuten har hennes store, tapte kjærlighet, Magnus, vært med på å godkjenne eksporten. Signe bestemmer seg for å konfrontere ham med galskapen og legger ut på en strabasiøs reise få andre ville gjort etter henne, en lang seiltur alene i sin gamle seilbåt Blå. Signe er en sterk og stolt skikkelse, som bærer på en tung bør: en mange tiår lang kjærlighetssorg.

«I sum er Blå solid og imponerende ... Boken er skrevet med en fylde, visuell sans og evne til å følge opp en tydelig idé, som gjør den til en svært velturnert roman ... Blå befester Lundes stilling som en engasjert forteller å regne med.»

Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv

Rørende forhold mellom far og datter
Parallelt får vi historien om den ungen faren David og hans lille datter Lou. Året er 2041, og de to ankommer en flyktningleir i Frankrike. En enorm brann i det tørkerammede hjemlandet deres har gjort at de måtte rømme. Davids kone og lille sønn skulle ha møtt dem i leiren, men er ikke å se. Hver dag går David og spør etter dem på Røde Kors-kontoret, hver dag må han gå derfra igjen med like mange spørsmål og like intenst savn. Det er et rørende portrett Maja Lunde tegner av forholdet mellom far og datter, en far som brått er alene med ansvaret for et lite barn og som strever for å finne og fylle sin rolle i en nesten umulig situasjon. Mens alle venter på at det igjen skal falle regn fra himmelen, oppstår nye, sterke vennskapsbånd. Og etter hvert nærmer historiene seg hverandre, på det mest forunderlige og fantastiske vis, når David og Lou finner båten Blå.

Skjør natur, sterk kjærlighet
Maja Lunde tør å ta tak i temaer og framtidsscenarier så ubehagelige at vi helst vil slippe tenke på dem, og lager stor litteratur av det. Og hun gjør kanskje også noe med hvordan enkelte av oss ser på verden. Høsten for to år siden gikk jeg hele tiden rundt og tenkte på bier. Nå tenker jeg på vann. Og fremfor alt når jeg leser Maja Lundes bøker tenker jeg på hvor dyrebar og samtidig skjør naturen - og livet - er. På hva det vil si å være mor, far, datter, sønn, søster, bror, kjæreste. På hvor stor og sterk kjærligheten kan være, ikke minst den mellom foreldre og barn. Og på hvor heldige vi er, de av oss som har familien vår nær oss. Å lese Maja Lundes bøker gjør rett og slett noe med en. Verden blir aldri helt den samme igjen. Jeg håper virkelig mange, mange vil lese Blå.