Przewalskis hest
roman
Serie: Klimakvartetten 3
«'Przewalskis hest' er den aller mest uhyggelige boka hun har skrevet til nå. ... men det er nok også den mest håpefulle. For mellom linjene leser vi, i alle tre historiene: Det er aldri for seint å skifte kurs. Et mer optimistisk budskap er neppe mulig, i en romanserie om hvordan menneskeheten raserer sitt eget livsgrunnlag.»
- Vår pris
- 100,-
- Spar
- 299,-
Veil. pris: 399,-
(Innbundet)
Leveringstid: Sendes innen 1 virkedag
Veil. pris: 399,-
(Innbundet)
Leveringstid: Sendes innen 1 virkedag
Presentert av Erlend Sørskaar, redaktør
Hvor er vi på vei?
Med Bienes historie viste Maja Lunde oss konsekvensene dersom biene dør. Tørken hun skildret i Blå, opplevde vi på kroppen like etter. Nå står vi midt i en klimakrise med ekstremvær.
St. Petersburg 1881
En oberst med navnet Przewalski bringer et skjelett av en nylig drept
villhest hele veien fra Mongolia til zoologen Mikhail i St. Petersburg. Mikhail har aldri tidligere sett noe lignende.
Skjelettet må stamme fra selve urhesten, som alle har trodd var utryddet. Mikhail begynner å planlegge en
storstilt ekspedisjon til de mongolske steppene. Planen virker umulig, helt til eventyreren Wilhelm Wolff en
dag står på døra, han kan vise seg å være mannen som kan hjelpe Mikhail ut på ekspedisjonen.
Gjennom jakten på Przewalskihesten tvinges Mikhail til å forlate alt som er trygt, også det trygge i ham selv.
Mongolia, 1992
Drøyt hundre år senere møter vi veterinæren Karin som
i mange år har arbeidet for å tilbakeføre den utryddede Przewalski-hesten fra Europa til Mongolia.
Nå er hun endelig nær ved å lykkes. Hun reiser til naturområdet Hustai med sønnen
Mathias, som trenger å komme seg vekk fra Berlin og miljøet han oppholder seg i der. Karin vokste selv
opp i nærheten av Herman Görings eiendom Carinhall under krigen. Der levde villhestene i fangenskap,
for henne har derfor hestene alltid betydd noe spesielt. Men det har hatt sin pris, både den gangen og ikke
minst nå.
Norge, 2064
Så skal vi fram i tid. Ikke langt, men 45 år framover, og vi er midt i et
norsk lokalsamfunn vi både kjenner oss igjen i og føler oss fremmede i. Eva og datteren Isa tviholder
på gården sin i et Europa som er i oppløsning og preget av en flyktningkrise. Ikke over Middelhavet
som i dag, men nordover gjennom Norge mot strøk der det fremdeles er mulig å bygge seg en trygg tilværelse.
De fleste rundt Eva og Isa har for lengst forlatt hjemmene sine, og Isa ønsker at også de skal
flykte nordover. Strømmen forsvinner, maten minker. Alt vi i dag tar for gitt av infrastruktur og menneskelige
relasjoner forvitrer rundt dem. Det er bare et spørsmål om tid før de ikke lenger vil klare seg. Men
Eva vil ikke dra, villhoppa i innhegningen venter et føll, og en dag dukker det en ukjent kvinne opp som
også trenger et sted å være: Louise.
Den siste i sitt slag
Gjennom tre hundreår gir Maja Lunde oss de lange linjene og illustrerer
hvordan menneskers handlinger setter spor gjennom generasjoner. Przewalskis hest er en roman om
en utrydningstruet hest, men først og fremst er det en stor roman om oss mennesker. Hvordan har vi påvirket
andre arter på jorda? Hva er forskjellene på oss og dyrene? Har vi noen mulighet til å rette opp våre
feil? Og hva skal til for at vi alle skal overleve?
Przewalskihesten (uttales Psjevalskij), også kalt mongolsk villhest. Hesterasen har fått navn etter den russiske oppdagelsesreisende Nikolaj M. Prsjevalskij, som oppdaget den i 1879. Den regnes som selve urhesten, den som kan sees på hulemalerier. Rasen, som minner om ponnier i størrelsen, døde ut i vill tilstand på 1960-tallet, men ved hjelp av et organisert avlsarbeid har man klart å opparbeide en stamme hester som lever i vill tilstand i sitt naturlige habitat i Mongolia.
«'Przewalskis hest' er den aller mest uhyggelige boka hun har skrevet til nå. ... men det er nok også den mest håpefulle. For mellom linjene leser vi, i alle tre historiene: Det er aldri for seint å skifte kurs. Et mer optimistisk budskap er neppe mulig, i en romanserie om hvordan menneskeheten raserer sitt eget livsgrunnlag.»
«Romanen er besettende lesning med stort driv, den er velskrevet og språklig velopplagt, midt i den dystre framtiden. ...tar ikke leseren totalt inn i klimadepresjonen. Her er sannelig også atskillig lys og håp. »
«Maja Lunde har bytta ut biene med villhestar. Det var ein god ide. (...) Den som har ein flokk, kan tole temmeleg mykje, jamvel om livet endrar seg radikalt. Den som brenn for noko, har mykje å gå på. Om framtida er dyster i denne boka liksom i dei to føregåande, så sloknar ikkje livsgnisten i det skandinaviske striregnet. Det går an å leve i framtida òg.»
«Alenemoren Eva kjemper for å kunne bli boende på et nedlagt naturreservat i Norge etter samfunnets totale sammenbrudd. Denne fremtidsdystopien er det beste i romanen. (...) Den som en dag kommer inn på gården deres er imidlertid en ung, fransk kvinne som leseren vil kjenne igjen fra romanen Blå. Man må bare la seg imponere over Lundes evne til å lage overraskende plott.»
«Teksten dirrer av livsglede, språket er lekent og rikt.»