Stiens historie

Stiens trasé er ikke tilfeldig, skriver Torbjørn Ekelund. Stien er orden i kaos. Det skjønner du når du forsøker å ta deg gjennom en skog uten sti. Forfatteren av Gutten og fjellet og Året i skogen har denne gangen skrevet om stiens betydning, om gamle og nye spor og hvorfor de leder deg gjennom terrenget som de gjør.

Torbjørn vandrer
Torbjørn Ekelund går mye. Mest fordi han liker å gå, men også fordi han ikke lenger får kjøre bil. Epilepsi-diagnose har fratatt ham den muligheten, men merkelig nok avfinner han seg raskt med sin skjebne. Han begynner å gå dit han skal, og for hver meter han går, får han lyst til å gå enda flere. Mens han går, stimuleres tankene, ja, det er nesten umulig å tøyle hjernen! Han filosoferer over stienes betydning. Stiene har i uminnelige tider ledet menneskene gjennom landskapet på en effektiv måte, før veiene kom, før man la elver i rør, drenerte våtmarker og sprengte bort fjell. Før man ødela alt og lagde hindringer for andre levende skapninger. Stiene var engang viktige ferdselsveier. Det er de nå også, selv om de har mer preg av å være anlagt for friluftsliv. Torbjørn minnes stier han har gått som barn, og alle følelser som var knyttet til stiene og stedene. Han beslutter å oppsøke sitt barndomsparadis for å se om han kan finne igjen sin favorittsti. Men først må han komme seg dit. Det blir togtur og en lang marsj, før han når hytta.

Det vandrende mennesket
Skal man si noe om stier, må man også fortelle om menneskene. I 200 000 år har mennesket vært en vandrende art. Vi forflyttet oss, fulgte viltet. Spor oppsto, og de ble fulgt av andre mennesker. Migrasjon er en naturlig del av det å være menneske, noe vi må ha glemt på veien, skriver forfatteren. Det fins fortsatt nomadiske kulturer – noen av dem behandler vi som pariakaster. Torbjørn Ekelund stiller et interessant spørsmål: Det er kanskje mer naturlig for mennesket å migrere enn det motsatte? Rastløse barn får diagnose, barn som sitter stille får skryt. Og er det slik at man ikke kan stole på folk uten fast bopel?

Stien som metafor
Steinaldermenneskene var mestere i å lese terrenget og finne den beste veien. Torbjørn og kameraten forsøker å gå i Oslomarka uten å følge stiene. De skal derimot følge sin egen retningssans. Turen tar fire ganger så lang tid som den ville gjort hvis de hadde fulgt stier. Men turen er ikke mislykket. Torbjørn siterer Henry D. Thoreau: «Å gå seg vill i en skog er en overraskende, minneverdig og verdifull opplevelse». Og vi får for eksempel historien om bestemora som gikk en av verdens lengste turstier, nemlig The Appalachian Trail i USA . Mannen var død, ungene hadde flyttet ut. En lett sekk ble pakket og hun la i vei alene. Seks par tøysko og 3500 kilometer senere nådde hun fram. Og gjentok turen året etter. V i tenker på stien som en vei mot noe annet, mot fremtiden og det som ligger foran oss. Men stien peker også bakover mot tiden som var og det vi har forlatt. Stien er en perfekt metafor, skriver Ekelund. Den rommer all verdens følelser og lengsler. Stien gestalter selve livet.