– Det er en nerve i disse tekstene. De berører meg. Jeg vet ikke hvor godt det fungerer at novellene er bundet sammen i en form for syklus, men en del av meg likte det. Jeg liker også det som står på baksiden av boken. Dette gir håp; Ambulanse kan i det hele tatt beskrives som en bok som gir håp. Det gjelder å holde ut. I novellen "Til" er det likevel en som ikke holder ut. Dette er kanskje den beste novellen. Jeg vet om mange som hylgrein da de leste den. Det er noe grunnleggende bra ved denne boka. Dette grunnleggende er knyttet til temaet (håp, liv, død, kjærlighet). Novellene er også godt skrevet, og forfatteren har en unik evne til å se livet fra andres perspektiv (den forrige boka virket litt vel selvbiografisk, men det gjør ikke denne i det hele tatt). Personlig hater jeg imperativer, men sier nå likevel: les den!

– Det handler om ensomme mennesker, mennesker som skal dø og mennesker som bærer på store løgner. Dette forteller Harstad om i et lett og ledig språk, tidvis med humor, men alltid med stor innsikt og med en spesiell form for forståelse og sympati. Novellene har det til felles at en ambulanse alltid figurerer i fortellingen. Og selv om novellene er strålende enkeltvis, foregår de i samme univers, og her og der krysser hoverpersonene hverandre. Novellene er lettleste, men dype, og boka er vanskelig å legge fra seg. Selv om temane gjerne er litt dystre, er ikke budskapet pessimistisk. Dette er en bok som ikke bør stå i bokhylla, men henges på veggen, eller leses, gjerne flere ganger, av mange mennesker.

– "Ambulanse" er en uhyre sterk bok. At en så liten lefse - boka er på 190 sider - kan romme så mye, er nær sagt utrolig. Harstad spenner opp stramme liner mellom kjedsomhet og engasjement, håp og håpløshet, hat og kjærlighet og lar små fortellinger utspiller seg i spenningen mellom disse ytterpunktene. Ambulanse er et helstøpt verk, hvor enkeltnovellene er gode hver for seg og fabelaktige sammen. Ambivalensen som preger hvert ord i denne boka, gjør at den er svært åpen, til tross for at det unektelig er en "hovedbevegelse" gjennom hver novelle. Hovedpersonene dras mot noe - men mot hva? Les denne boka - bli rystet, beroliget, trist, glad og usikker. En herlig reise!

– Få norske novellister har fått mer oppmerksomhet enn Johan Harstad de siste par årene, og det er ikke uten grunn. "Ambulanse" er en elegant, liten samling tekster om ensomhet, motivisk bundet sammen av - ja, nettopp: ambulanser. I noen av historiene er utgangspunktet kritiske situasjoner, ulykker etc., mens det i andre (og de er best) rett og slett handler om ensomme menn som fabulerer om sin egen død o.l. Her er ambulansenes rolle mer perifer, og i noen tilfeller noe "påklistret". Nå er nok ikke alle novellene like godt skrevet (selv om de fleste er det også), men av en så ung forfatter er dette imponerende gjort, og ikke minst språklig originalt.