– Dette er ei tynn bok, og Øyehaugs noveller er til dels svært korte. Det er lett å lese igjennom dem alle sammen i en fei, men det er også fint å lese dem én og én og la historiene synke litt inn. Felles for alle novellene er at de forteller historier om mennesker som det har knytt seg for, som har problemer og hemmeligheter og som ikke alltid ser hvordan de skal komme seg videre. Her er det mye trist og vanskelig, men samtidig også mye humor. Novellene er tidvis svært lystig lesning og enkelte av dem er stilistiske perler, men en del av dem er også fort glemt.

– Samlinga Knutar inneheld ei rekke gode noveller, Øyehaug visar at ho kan kunsten å fange ei god historie eller eit godt bilete i novellas kortform. Det eg likar best i desse tekstane er dette granskande blikket ho held over historiane, språkrytmen og den gode humoren. Øyehaug visar kor god ho er til å skildre menneske i alle slags situasjonar, menneske som er ulukkeleg forelska, døyande menneske, nokre som hatar å spela piano, og andre som stengjer seg inne på nittiårsdagen sin. Nokre tekstar er korte, andre er forma som dialogar, tekstane er triste, dei er morosame, absurde i all sin kvardagslegheit, i alt det svarte.

– Denne boka inneholder en rekke korte (meget korte) noveller. Mest om mennesker, men også innimellom om andre ting, en hjort som får oss til å se litt annerledes på mennesket, kanskje? Noen av novellene er morsomme, noen skrudde, alle underfundige. Stilig språk og gjennomførte grep gjør denne boka lett og rask å lese. Eller man kan bare lese en og en novelle av gangen, så får man også litt tid til å tenke på hver av dem. Og det kan nok kanskje trenges av og til. Det er ei god bok, vel verdt denne prisen. Til å tenke av. Om det er dét en ønsker.

– Eg hadde ganske høge forventningar til denne boka etter å ha lese fleire gode meldingar. Og sjølv om ikkje alle desse forventningane blei oppfylte, er ein ting sikkert: Gunhild Øyehaug skriv uvanleg godt. Novellene er morsomme, absurde, triste, såre og surrealistiske og dei er det først og fremst på grunn av språket. Min favoritt er novella "Liten knute", om eit skjebnesvangert band mellom mor og son (mange kan nok kjenna seg igjen i denne!) Innvendingane mine handlar om det av og til blir litt langsomt og kjedeleg - eg tek meg av og til i å sakna meir driv og kraft i nokre av novellene. Trass i dette, er Knutar absolutt ei bok det er verd å bruka nokre timar på.

– "Knutar" er ei novellesamling som forsyner lesarane med mange snodige personar og hendingar. Men likevel er det kvardagslege skildringar som fengjer og gir vidare lyst til lesing. Gunnhild Øyehaug har fått fram mykje av det personlege i menneska ho skriv om. Ein får til dømes lese om Kåre som kom til verda med ein navlestreng som ikkje kunne klippast, og om korleis livet hans vert med det bandet mellom mor og son. Denne novella meiner eg var orginal, som mange av dei andre og er. Vi får kanskje ikkje svara på livets mange små og store spørsmål, men det er ein artig måte Øyehaug har skildra livet på. Språket er leikande og poenga er mange og gode. Eg fann og ein heil del lun humor i boka, noko som er med på å gjere dette til ei herleg bok å lese. Nynorsk på sitt beste!