– Som regel synes jeg romaner er å foretrekke før noveller, men noen få samlinger kan virkelig begeistre meg, og denne er en av disse. Bjarte Breiteig skriver på en nær, lett forståelig og var måte. Novellene har en trist undertone, ordet fra tittelen "Surrogater" - altså en eller annen form for erstatning går igjen som et overordnet tema i hele samlingen. Novellene henger ikke sammen, og de handler om både barn og voksne. Personlig likte jeg aller best teksten "Stockholm" som forteller om et møte mellom en mann og en kvinne julaften. De gir seg begge ut for å være noe annet enn det de strengt tatt er.

– Breiteig befinner seg i det mørkeste mørke. I menneskets tjæresvarte indre, i det ugjennomsiktige, i det som selv subjektet ikke er herre over. Breiteig blir kjent med det mørke, han føler seg fram, som i blinde. Breiteig har utvilsomt et godt blikk for det kaotiske og mangfoldige i våre liv, det som ikke lar seg fange inn av våre dagligdagse beskyttende klisjeer, men var ikke blikket enda mer gjennomtrengende i hans første samling? Jeg kan i alle fall ikke se en positiv utvikling. Breiteig er imidlertid utvilsomt fortsatt en av de største forfatterspirene vi har. Kjøp denne og plukk samtidig opp hans andre novellesamlinger.

– Mørke, mørke, og atter mørke kjennetegner norske Bjarte Breiteig sine novellesamlinger. Her er det ikke mye håp; livet er smertefullt og tøft, fra ende til annen. Det er dette som har fått mange til å utrope unge breiteig til "novellesjangerens enfant terrible". Det som imidlertid er sikkert - er at bjarte breiteig skriver glimrende. Det ser ut som han på mange måter er inspirert av askildsen: novellene er tettpakkede, setningene knappe, og språket er "sitrende". Enten du deler hans livsanskuelse eller ei: dette er stor novellekunst, og stor litteratur. Dette er boken hans det lønner seg å begynne med. Og husk: ser man nok etter i mørke, så kanskje man finner et glimt av lys.