«Mesteren av novelleformen i samtiden» var den korte og konsise beskrivelsen den svenske Nobelkomitéen valgte da kanadiske Alice Munro fikk verdens høyest hengende litterære pris i 2013.

Alice Munros noveller var lenge en slags offentlig hemmelighet mellom folk som leser mye. Hun var det man kaller «forfatternes forfatter», et navn andre forfattere henter frem når de skal si hvem de ser opp til. Kanskje fordi hun helt siden debuten i 1968 har holdt seg trofast til novelleformen, og rendyrket den nesten inntil det perfekte.

Som så mange andre store forfattere har hun brukt sitt eget geografiske omland, som for henne er den kanadiske landsbygda, og ikke minst provinsen Ontario, som ramme for nesten alt hun har skrevet. Tematisk har hun rendyrket det mellommenneskelige, følelser og relasjoner mellom folk. Mange av novellene er livshistorier i kortformat, skjebnehistorier skrelt ned til det allment menneskelige, det gjenkjennelige for lesere over hele verden. Ikke minst fordi det er kvinners livsvalg, livsdrømmer og livsløgner, og deres frihetstrang, hun har funnet ord for.

«Bjørnen gikk over fjellet», om det aldrende ekteparet Grant og Fiona, er en av hennes lange, underfundige, lett ironiske, men også usentimentale fortellinger.
Tittelen er lånt fra en amerikansk folkesang som vrir og vender på ord, ikke så ulikt det Fiona i fortellingen gjør når minnet begynner å svikte henne. Alice Munro viser i denne berømte novellen sin lekende generøsitet ved å skildre både livets sol- og skyggesider.

Novellen er hentet fra novellesamlingen «Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse».