– Kanskje ikke fordi den er så innmari underholdende for den gjennomsnittlige leser, men mest fordi den er det den er. Et av de store verkene til en av de største forfatterne - De Besatte av Fjodor Dostojevskij. Da leser man automatisk med åpne øyne og åpent sinn. Russisk litteratur generelt, og Dostojevskiv spesielt - bør leses når du har god tid. Boken er ikke egnet til å bli lest i korte intervaller, da det er et persongalleri av en annen verden, og klassiske utbroderinger og tankerekker som kan være i et ti-talls sider. Stepan Trofimovitsj er den sentrale skikkelsen i denne boken om religiøse overbevisninger, skitten moral og politikk. Vi følger en russisk ikke navngitt by på slutten av 1800-tallet, hvor revolusjonære krefter begynner å gjøre inntog. Baksiden av boken frister med spennende drap, voldtekter og selvmord - hvis det er en slik bok du vil ha, bør du heller lese Unni Lindell eller Minette Walters. I "De Besatte" er det flere "sjelemord" enn noe annet. Dette er tungt stoff, selv for en erfaren leser - men en kan ikke la være å bli imponert. Anbefales sterkt til modne lesere.

– Dette er ein av dei fire store bøkene som Dostojevskij skreiv, og den er ein studie i, nei ikkje i simple menneske, men i eit grensetilfeller, i mennesker som er ærleg til det ekstreme, og som nektar å undertrykke såkalla destruktive sider ved sine personlegdommar.
Dostojevskij nyttar her som elles seg av eit komplisert språk, med lange setningar og mange framandord. Ofte kan dette gjere det litt vanskeleg å følgje med, men ein vender seg fort til det.
Kva er det meir å seie? Ein bør lese denne boka, det er ein studie i mennesker, terrorisme, forskjellen mellom pøblar og edle store destruktive menneske, men den er også eit sammensurium av mange forskjellege interessante fortellingar. Bør lesast. Gir menneskevisdom.

– Dostojevskij maler også i denne boken den nesten sykelige stemningen man finner igjen i så mange av bøkene hans. Den tar for seg en liten by hvor, tilsynelatende uten grunn, de aller fleste har en stygg side ved sin personlighet. Og personligheter er Dostojevskijs spesialitet. De er ikke alltid forståelige, men de er levende. Selv de Dostojevskij later til å fordømme mest har sympatiske sider, men drives av ekstremisme og hat til handlinger som er onde. Som vanlig er Dostojevskijs løsning sykelig religiøs, men boken i seg selv fremstår likevel som et mesterverk.Den ville ha fått 6 poeng, men jeg trekker to for siste del.