– Dette er min første bok av denne forfatteren. Jeg har hørt mye bra om Indridasons bøker, så forventningene var forholdsvis høye. I denne boken møter vi politimannen Erlendur, som etterforsker funnet av gammelt nedgravd skjelett. Det er vanskelig å si hvor lenge skjelettet har ligget der, og arkeologene bruker noe som virker som evigheter på å grave det frem. Det er ikke meldt noen savnede personer som kan passe til funnet. Men det var flere mistenkelige forsvinninger i området på den tiden skjelettet skal stamme fra. Politiets oppgave blir dermed å finne ut hvem som faktisk ligger begravd i bakken. Vi følger to historier i denne boken, den ene er nåtid hvor vi følger Erlendur og de andre politietterforskerne. Den andre historien er fra den tiden forsvinningen fant sted, og vi følger den døde og vedkommendes familie fra tiden før ulykken inntreffer. Her får vi lese om grov og skremmende familievold, som slettes ikke var vanlig på den tiden. Jeg likte boken godt, og dette blir nok ikke min siste bok av denne forfatteren. Spennende bok, selv om jeg synes den mangler en skikkelig spenningstopp.

– Funnet av et gammelt skjelett på et byggefelt utenfor Reykjavik setter i gang opprullingen av flere gåter i denne boken om den islandske politimannen Erlendur. Arkeologer må ta seg av utgravningene, og etter hvert som flere deler av skjelettet blir funnet, avdekkes stadig mer om hva som kan ha hendt, ettersom Erlendur og kollegaene hans graver i fortiden til de som har bodd der tidligere. Her er det flere historier som skal fortelles samtidig, men Indridason har full kontroll på handlingene, og nøster dem fint sammen. Dette er en ganske mørk og dyster bok, med temaer som mishandling og skam. En spennende bok!

– Dette er den andre historien om etterforskeren Erlendur Sveinsson av forfatteren Arnaldur Indridason, og dette er nok noen av de beste krimbøkene jeg har lest fra Island. Og man burde få med seg alle bøkene i serien, men det går helt fint å lese dem enkeltstående. Når man oppdager at en liten jente sitter og tygger på en menneskeknokkel får Sveinsson nok en gåte å løse. For knokkelen stammer fra en skjelett som er over 50 år gammelt, dermed blir saken med en gang innviklet. Nok en gang gir Indridason oss en mesterlig krimbok, men det er også morsomt å lese om rollefigurene i boken som er veldig sympatiske. Nok en bra bok i serien om Sveinsson

– Funnet av et gammelt skjelett på et byggefelt utenfor Reykjavik setter i gang opprullingen av flere gåter i denne boken om den islandske politimannen Erlendur. Arkeologer må ta seg av utgravningene, og etter hvert som flere deler av skjelettet blir funnet, avdekkes stadig mer om hva som kan ha hendt, ettersom Erlendur og kollegaene hans graver i fortiden til de som har bodd der tidligere. Her er det flere historier som skal fortelles samtidig, men Indridason har full kontroll på handlingene, og nøster dem fint sammen. Dette er en ganske mørk og dyster bok, med temaer som mishandling og skam. En spennende bok!

– I "Gravstille" spiller historiske hendelser en viktig rolle, slik de gjør i mange av Indridasons bøker. Politiet på Island finner et skjelett i jorda. Samtidig som arkeologene graver frem skjelettet, følger vi en mor og hennes tre barn, som levde under 2. verdenskrig. Det er imidlertid ikke krigen som er den største trusselen deres. Faren i huset slår og mishandler moren fysisk og psykisk, og gradvis avdekkes sammenhengen mellom fortiden og nåtiden. I "Gravstille" følger vi også Sigurdur Óli, Elinborg og Erlendur i deres daglige liv. En fin ting med Indridason er at gjennomgangsfigurene hans er interessante, troverdige og levende. "Gravstille" er en spennende og ganske uhyggelig bok, men litt stillestående.

– "Gravstille" åpner med at et lite barn sitter og gnager på restene av et menneskebein. Barnets mor ringer politiet, og Elinborg og kollegaene hennes begynner etterforskningen av det som ser ut som en mystisk mordgåte. Erlendur er som vanlig opptatt av Islands forsvinningshistorier, og mener her det kan være snakk om et menneske folk tror har forsvunnet i blåsten på fjellet, men som i virkeligheten er drept. Det mest interessante med Gravstille er fortidshistorien om en mor og de tre barna hennes under krigen. Moren blir mishandlet, og leseren ledes til å tro at levningene som nå er blitt funnet i jorda, har noe med denne familien å gjøre. I tillegg sliter både Erlendur og Sigurdur Oli med sitt på privatfronten.

– Gravstille fenget meg ikke like mye som den forrige boka jeg leste av forfatteren, nemlig Myren, men likevel gav den meg flere timers god underholdning. Det er bare det at jeg synes at det tok lengere tid denne gangen før mysteriet grep skikkelig tak i meg, her er det ikke stor dramatikk men mer rolig lesing - heldigvis uten at det blir kjedelig av den grunn. Men spesielt mot slutten ble det bare verre og verre å legge fra seg boka etter som avsløringene kom på løpende bånd, samtidig som om historien fra 40-tallet som vi stadig får tilbakeblikk til gikk mot et klimaks. Jeg synes vekslingen mellom fortiden og nåtiden fungerer fint og avsløringene og de små hintene om hva som har skjedd kommer med akkurat passe mellomrom. Samtidig gjør også de små delene om Eva Lind, forholdet mellom henne og Erlendur og ikke minst hvordan det vil gå med henne, sitt til at jeg blir nysgjerrig og vil lese flere bøker av forfatteren. Heldigvis har jeg 3 til stående i bokhylla, og det blir nok ikke lenge til jeg prøver meg på en ny en!

– Erlendur får en nok en ny sak og klarne opp i, da det blir funnet et skjellet oppe ved et byggefelt der unger pleier og leke. Samtidig som Erledur og kollegaene hans prøver å oppklare saken, leser man også om en fammilie som bodde på samme stedet for omtrent femti år siden. En far som mishandler kona og barna sine fysisk og psykisk, og det hender masse grusomt når du leser om denne familien som bodde der, men kan dette ha noe med skjellettet som ble funnet i nyere tid? Gravstille er den beste og mest spennende boken jeg har lest av Idridason. Anbefalt på det sterkeste for dem som liker ypperlig bra krim

– Som jo også tittelen indikerer er nok stillhet det farligste våpenet i denne mørke historien. En historie fra fortiden som sakte rulles opp og fortelles på en slik måte at det med gru går opp for en hva som har skjedd - og hvordan. Boka er bygget opp som et vekselspill mellom fortid og nåtid, mellom mørkt og lyst. Allikevel er nyansene der - det mørke er ikke bare mørkt og det lyse er kanskje ikke så lyst det heller. Denne boka er en flott samtidskrim av det roligere slaget. Her er intrigen og avsløringen det viktigste - ikke høy puls og bisarre effekter - uten at spenningen lider av den grunn. Bakteppet er Island - på samme tid både eksotisk og kjent - og personskildringene er både utførlige og gode. Fin krim - i samme gode underholdende selskap som Unni Lindell, Karin Fossum, Henning Mankell og Knut Faldbakken. Det er bare å kose(?!) seg.

– Gravstille er dyktig bygget opp, oss lesere kan være med å pusle bitene sammen. Konturene av hva som skjedde, kommer stadig klarere fram, og driver handlingen framover. Dette er ikke likegyldig krim, den graver seg ned og gjør vondt å lese, samtidig som spenningen er på plass. Det er få vulkaner og varme kilder i boka. Vi blir kjent med et moderne Island, og også litt av landets nyere historie. Men først og fremst handler dette om mennesker, hva som ligger på bunnen av oss, hva som kan få forferdelige ting til å skje, hvilke hemmeligheter man kan bære på, og hva som kan bli en for tung bør.