– Då 37-årige Toru Watanabe høyrer "Norwegian Wood", ser han attende på livet i Tokyo på slutten av 60-talet. Det er då dei mest gjennomgripande omveltingane i livet hans skjer, han byrjar å studere, flyttar heimafrå, får nye vener og mister gamle. Han utviklar nært venskap til Naoko og Midori, to totalt forskjellige jenter. Toru er ein lågmælt gut som påstår at han ikkje har nokon talentar. Likevel får han andre til å kjenne seg vel i sitt selskap. Ein av dei beste scenane er då han får faren til Midori til å ete agurk i soyasaus. Eg vil ha meir av Toru og vite kven han er! Murakami gjer karakterane sine universelle på ein utmerkt måte. Dei er ikkje typisk japanske, men ungdomar som strir med vanlege problem som meistring, kjærleik, sex, venskap, kjensler, sakn og død. Ettersom hovudpersonen elskar vestlig pop-kultur, har vi dei same referanserammene, utan at det verkar overdrive. Boka kan lesast på fleire måtar: som ein tragisk kjærleikshistorie, ei bli-vaksen-bok, eit erotisk eventyr eller ein hyllest til 60-talet. Uansett; det handlar om livet, døden og kjærleiken.

– Det tar tid å komme inn i denne boken, iallefall gjorde det det for meg. Toru, jeg-personen som tenker tilbake til studietiden, er en merkelig, nerdete skrue, som holder seg mye for seg selv. Han hadde en bestevenn, han tok livet sitt som 17-åring. Under studietiden tar Toru opp kontakten med jenta som var kjæreste med bestevennen, og de innleder et veldig spesielt forhold seg i mellom. Etterhvert som jeg ble dratt inn i universet her ble jeg så grepet og rørt, jeg måtte le høyt av og til, og inni mellom trillet tårene. Jeg har tidligere lest Trekkoppfuglen og Kafka på stranden, denne er min desiderte favoritt av Murakami.

– Toro Watanabe blir katstet tilbake til ungdommen fra en flyplass i Hamburg når tonene til Beatleslåten "Norwegian Wood" strømmer på. Vi får møte den unge studerende Watanabe og alle de mistilpassede menneskene i livet hans, der Watanabe er den stabile kraften i disse menneskenes liv. Naoko, den døde bestevennens kjæreste og etterhvert Watanabes store forelskelse er nok den viktigste av disse menneskene. Det kan virke som om Watanabe er "hjemsøkt" av mennesker som tar livet av seg. Men boken er ikke bare trist. Den er også morsom, rar og vakker, og jeg lar meg lett begesistre av den spesielle stilen til Haruki Murakami.

– For meg handler denne boken først og fremst om Watanabes forhold til Naoko. Watanabes venn begår selvmord, og Watanabe forelsker seg i Naoko, vennens kjæreste. Naoko er svært deprimert og har store personlige problemer. Watanabe får gradvis Naoko til å tø opp, men etter hvert havner hun på en avsidesliggende institusjon. Watanabe besøker henne og savner henne. Samtidig treffer han Midori, ei jente som er Naokos motsetning, vågal og livslysten. Alle karakterene i boka er uberegnelige og fascinerende mennesker som gjør inntrykk. Murakami er stilsikker og skriver et språk som er nydelig og annerledes. Boken virker både umiskjennelig østlig og vestlig på en gang - en flott bok.

– Murakami skriver her om en nesten førti år gammel mann som gjenopplever årene fra han var 17 til han var i tidlig tyveårene - alt på grunn av låten 'Norwegian Wood' av Beatles. Historien fortelles i typisk Murakami-stil, med masse dialog og direkte, aktive fraseringer - noen ganger kan de nesten grense til det latterlige. Historien til den unge Toru Watanabe fra denne tiden er langt ifra noen dans på roser, og viser den kompleksiteten og identitetskampen som de aller fleste opplever på dette stadiet i livet på en varsom, direkte og realistisk måte. Han skildrer personenes sårbarhet på en så delikat og nydelig måte at det alene er nok til å grine av.
Selv om boken i utgangspunktet er både trist og en smule deprimerende, er det en nydelig skrevet historie som gir deg den litt varme, gode følelsen innvending - den som gjør at du igjen får tilbake litt troen på at det finnes håp for mennesket allikevel.

– Har man ikke lest noe av Haruki Murakami tidligere, er Norwegian wood absolutt en bra bok å starte med. Handlingen er lagt til Japan på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Hovedpersonen er studenten Watanabe som studerer teaterhistorie, og har et lidenskapelig forhold til jazzmusikk. Først og fremst er det hans relasjoner til kvinnene han møter på denne tiden som er det som fyller handlingen. Boken inneholder mye dialog, og på den måten får alle fortalt sin egen historie, noe som gjorde at jeg ble veldig grepet av den. Livet er slett ingen dans på roser for noen av personene, så dette er på mange måter en dyster roman, samtidig som det menneskelige trer svært tydelig fram. Dette er rett og slett en fantastisk roman, les den!