– Erika Kahut er pianolærerinne og i slutten av 30-årene. Hun er ansatt ved Musikkonservatoriet i Wien og bor sammen med sin mor, en dominerende, kontrollerende og mistenksom kvinne. Vi får innblikk i kvinnenes hverdag, i deres selvdestruktive avhengighet av hverandre. Det er bare musikken som har eksistert for Erika. Men så møter hun Walter Klemmer, en ti år yngre pianist som ønsker å bli elev hos henne. Forholdet mellom disse to forkvaklede sjelene utvikler seg til en kamp på liv og død. Dette er en usedvanlig sterk roman som gjorde et dypt inntrykk. Den observerende, insisterende fortellermåten, som er blottet for dialoger og menneskelig varme, får personene og deres tanker og handlinger til å tre fram som et grusomhetens teater. Det er et fiktivt og nærmest frastøtende univers, som du som leser bli tvunget til å innse er en del av virkeligheten rundt deg. Så skremmende og grusomt kan livet og samfunnet være. Det er ingen vakker historie. Den er så mørk og så klaustrofobisk at jeg ikke kan huske å ha lest noe lignende. Og under det hele ligger en knivskarp samfunnskritikk som er ganske unik.