– Denne må du ikkje gå glipp av!

– Portnerkonen Reneé lever et anonymt liv i en bygård i Paris, hvor hun skjuler sin intellektuelle side fra de velstående og kultiverte som bor der. I samme bygård bor 12-årige Paloma, som prøver å skjule sin intelligens fra omverdene. Mens hun planlegger å lære foreldre og søsken er lærepenge. Historien skifter mellom disse to. Reneés tanker, og Palomas dagboknotater. Som den andre brukeren påpekte, så er dette en leseropplevelse. Med stor L! Sjelden har jeg blitt så gledet av en bok, som sikkert er kvasifilosofisk og uten en eneste orginal tanke. (Ja, sikter til Morgenbladets patetiske anmeldelse) Men det var en sann fryd å lese denne boken. Som Ozu, den japanske regissøren som nevnes flere ganger i boken, serveres dette som perfekt temperert sake.

– La det være sagt med en gang: Den som ikke får lest denne boken, går glipp av en stor leseropplevelse! Dette er en av de nydeligste bøkene jeg har lest på veldig lenge! Vi møter to jeg-personer i boka, en portnerkone som heter Renée og en jente som vi lenge ikke vet hvem er, annet enn at hun bor i gården Renée er portnerkone i. Etter hvert kommer det fram at hun heter Paloma. Begge ser med kritisk blikk på verden, men fra ulike ståsteder: jenta kan gjøre det uten blygsel, portnerkona gjør det i det skjulte siden det ikke forventes av samfunnet at folk i hennes alder har intelligens fordi de ikke har studert. En dag dør en av beboerne i gården, og familien hans flytter ut. Dette skal få skjebnesvangre konsekvenser for Renée og Paloma. Mer vil jeg ikke si om innholdet. Derimot kan det sies at dette er en praktfull historie om kjærlighet, vennskap og kunsten å tenke, stillferdig og underfundig, morsom og trist - og språket er elegant og vakkert. Hver eneste setning i denne boka er et kunstverk. Anbefales til alle som elsker en god historie og formidabelt godt språk!

– Reneé er en 54 år gammel portnerkone i Paris. I hele sitt liv har hun forsøkt å gjøre seg selv så usynlig som mulig. Utad fremstår hun som en uvitende, uskolert kvinne som ikke har greie på noe som helst. Men Reneé lever et dobbeltliv. Hun elsker nemlig litteratur, musikk og kunst - i smug. Hun er riktignok en fattig og uskolert kvinne, men uvitende er hun langt fra. Og hun lever med den forestilling at dersom noen av beboerne skulle oppdage hvem hun egentlig er, ville hun få sparken på minuttet. Rikmannsdatteren Paloma bor i bygningen hvor Reneé er portnerske. Hun er tolv år og lynende intelligent, men likevel dypt ulykkelig. Paloma gjennomskuer Reneés dobbeltspill, men først da japaneren Kakuro Ozu flytter inn i bygningen, flettes livene til disse tre menneskene sammen. Og plutselig skjer det ting som snur opp ned på det meste ... Dette er en fortryllende bok - faktisk noe av det vakreste jeg har lest, med fare for å bli klisjéfylt. Mens jeg leste, ble jeg fylt både av glede og sorg. Og jeg ønsket at boka aldri skulle ta slutt ... Hvorfor ble denne boka aldri Månedens bok i Bokklubben?