Tett på naturen

Stein P. Aasheim har gjort det meste som er å gjøre ute blant fjell og snøskavler. Nå er tiden kommet for en dose ettertanke og kanskje en smule kos. Og det beste stedet å befinne seg, er på hytta i fjellet. Den er ikke større enn 20 kvadratmeter, har ikke innlagt strøm eller vann, og den ligger i et øde fjellområde mellom østlandet og vestlandet. Det er ikke alltid enkelt å ta seg inn dit, men det skal det heller ikke være. Om vinteren, hvis det er vanskelige snøforhold, må Aasheim kanskje bruke en dag eller mer. Eller gi opp og dra tilbake til nabo Ingulf for å vente til været bedrer seg. På hytta kan han bo flere måneder i strekk, uten noe særlig menneskelig kontakt, men han har jo hundene. Og Djerv på 15 år er en særs god og klok samtalepartner. Bak do kan det hende at han får litt dekning på mobilen, og det gjør det mulig å holde kontakt med familien og forsikre dem om at han lever.

Samliv med fjellet
For Aasheim er det naturlig å leve i fjellet og med fjellet, det har lenge vært en drøm. Han har noen mårfeller, han jakter rein. Han føler seg kanskje litt som Helge Ingstad, i hvert fall har Ingstad vært en inspirasjon. Han funderer over hvordan vi har sluttet å snakke med fjellene, at vi har mistet språket vi kan bruke i naturen. Aasheim er opptatt av stjernene. Han sjekker at de er på plass. Og han ser dem også i snøkrystallene på bakken når han kjører hundespann og hører 40 lette hundepoter sveipe over stjernegulv. Vi skjønner at vi har gått glipp av noe fantastisk, og jeg setter det på en ønskeliste for egen del. Til tross for at han befinner seg på et ganske avsides sted, følger Aasheim godt med på hva som skjer ute i verden. Er han uenig i prosjekter som inkluderer ramponering av naturen, som for eksempel å sette opp en gondolbane i et fjell, så sier han fra. Det er da det kan bli litt høy temperatur, og kanskje må han stille til debatt. Det er straffa. Men det er viktig at noen bryr seg.

Klokt og med glimt i øyet
Aasheim vil snakke fjellenes sak, han mener de taper hver gang det handler om såkalt «utvikling». Aasheim mener at det ikke kan kalles utvikling når man raserer natur. Vi må slutte å betrakte naturen som en kostnadsfri råvare. Utvikling må innebære endringer i måten vi tenker verdi på. Det er ikke utvikling å lage en gondolbane, og kostnader ved naturødeleggelser må inn i kalkylene når man setter opp digre vindmølleparker for å forsyne oljeindustrien med kraft så de kan hente opp mer olje og gass. Aasheim er lun i sin beskrivelse av eget samliv med fjellene, men han er sterkt engasjert i miljøvern, og da er pennen litt kvassere. Det er bra.

Fjellene har meg nå er en klok og herlig bok for alle som føler slektskap med fjell, skog ... ja, som vet å sette pris på det som er mye større enn oss selv!