Hulemannen

"Den nye Nesbø"
Torbjørn Ekelund, Dagbladet

Funnene ved et dødsfall fører til en gedigen menneskejakt. For å finne morderen må William Wisting holde saken hemmelig for pressen - og for journalistdatteren Line.

Denne gangen kommer døden til Wistings eget nabolag. Bare tre hus bortenfor politimannens hjem har en mann sittet død foran et flimrende fjernsynsapparat i fire måneder. Ingenting tyder på at det ligger noe kriminelt bak dødsfallet. Viggo Hansen var et menneske som ikke ble sett, selv om han levde midt blant andre. Dødsfallet får ingen overskrifter i avisene, men noe ved saken vekker nysgjerrigheten hos Wistings journalistdatter Line. Hun vil lage et nyskapende portrett av et helt ukjent menneske.

"Den døde mannen var helt uttørket. Han satt tilbakelent i stolen med oppflerrede lepper og svartgule, blottede tenner. Tjafser av støvet, vissent hår hang fremdeles fast til skallen. Bleke, glinsende knokkelbein syntes gjennom ansiktshuden. Fingrene var innskrumpede, svarte og sprukne."

Åpningen på Hulemannen er smågrotesk der den skildrer et lik som er begynt å gå i oppløsning. Men sammenhengen er desto mer hverdagslig: Den døde mannen sitter i godstolen i sitt eget hjem. Tv-en står fortsatt på, selv om det er omtrent fire måneder siden han brått døde.

Viggo venneløs

Det er en tragisk sak William Wisting får i hendene. Men han ser at det ikke er opplagt at det er noe kriminelt med dødsfallet til Viggo Hansen, som mannen het. Det gir Wisting litt ekstra å tenke på at mannen bor i nabolaget hans, bare et par hus unna. Likevel aner han ingenting om ham. Det viser seg at Viggo Hansen var virkelig venneløs. Ikke bare det. Han var også uten familie. Jobb hadde han ikke hatt på evigheter. Derfor var det ingen som registrerte at han ikke pustet lenger der han satt i sin egen stue.

Interessekonflikter

Mannen ser ut til å ha dødd av naturlige årsaker, men Williams journalistdatter, Line, fanger opp saken og blir naturligvis ekstra engasjert, i og med at hun husker Viggo fra oppveksten sin. Hun jobber med en temaartikkel om ensomhet, og Viggos ensomme død ser ut til å være nettopp det hun trenger. Line overtaler sjefen til å gi henne noen dager i Larvik for grave litt i livet til avdøde, finne tidligere venner og kolleger. Hun vil lage et nyskapende portrett av et helt ukjent menneske.

Et oppsiktsvekkende funn på den døde blir innledningen til en av de største menneskejaktene i norsk kriminalhistorie.

Samtidig som Line setter i gang sine undersøkelser, får politiet melding om et annet dødsfall. En mann blir funnet på et hogstfelt, og også han bærer preg av å ha ligget lenge. Her er ikke Wisting i tvil om at noe kriminelt har skjedd. Et oppsiktsvekkende funn på den døde blir innledningen til en av de største menneskejaktene i norsk kriminalhistorie.

Snart skjønner vi at Lines undersøkelser rundt Viggo Hansen beveger seg inn på det samme området som Wisting gransker i den store saken. Men for Wisting og politiet er det av enorm betydning at deres etterforskning ikke når mediene. Det vil kunne advare drapsmannen og ødelegge alt.

Det unike er at jakten på morderen, som kan ha flere liv på samvittigheten, foregår uten det man finner i så mange krimromaner, nemlig profilere, psykologer eller psykiatere som selv er litt gale og derfor gjenkjenner tankesettet til seriemorderne. Den klisjéfiguren unngår Horst elegant i Hulemannen. Det er Wisting og kollegenes politifaglighet og lokalkjennskap paret med kunnskapen en liten gruppe FBI-folk innehar, som er avgjørende. Saken tar nemlig en vending som gjør at FBI for første gang ser det nyttig å sende et etterforskerteam til Norge. Vi snakker om seriøs ondskap i skjult utfoldelse i milde Vestfold.

Mer intens

I Jakthundene, den forrige romanen med William Wisting, fikk vi høre litt om Wistings helse og kjærlighetsliv. Denne gangen er det ikke mange linjene som skildrer etterforskerens privatliv. Desto mer intens er skildringen av saken: Jakten på en uhyggelig drapsmann og den like vriene jobben med å holde mediene unna samtidig som man kjører store og synlige aksjoner i lokalmiljøet. Slår pressen saken opp, er alt tapt. Og det gjør det ikke enklere at Wisting har en journalistdatter med kriminalitet som favorittfelt.

Mest ambisiøse plott

Jørn Lier Horst har laget et særdeles utspekulert plott der det politifaglig ikke er noe stort poeng å bruke ressurser på åstedsatferdsanalyse, som er den norske termen for det arbeidet som en profiler ville ha gjort. Det går nemlig ut på å analysere seg fram til morderen ut fra de tegn de finner på åstedet. I Hulemannen vet Wisting & Co etter hvert hvem den de leter etter var, men ikke hvem han er. Lite eller ingenting ved tilværelsen hans vil røpe noe som helst. Han er det FBI kaller en "hulemann".

Hulemannen er kanskje er Jørn Lier Horsts mest ambisiøse plott. Han utvider sitt realistiske fortellingsunivers på en svært fiks måte.

Hulemannen har kanskje Jørn Lier Horsts mest ambisiøse plott. Han utvider sitt realistiske fortellingsunivers på en svært fiks måte. Han innfører seriemorderen uten å miste troverdighet og realisme. Det fortellingen derimot vinner, er økt intensitet og spenning. Når nettet snører seg sammen rundt morderen på slutten, får vi en forbilledlig thrilleravslutning. En perfekt topp på en imponerende krimfortelling!

Presentert av Marius Aronsen, redaktør i Bokklubben Nye Bøker