K
– Da jeg endelig leste denne berømte pasienthistorien til den østeriske og jødiske psykoanalysens opphavsmann Sigmund Freud, ble jeg slått av flere reaksjoner; at teorien blir for søkt, at teorien må være avleggs, at Freud aldri virker usikker eller i tvil, og at det er en provoserende arroganse over hele teksten. Jeg tenkte imidlertid aldri at denne berømte beskrivelsen er uviktig eller kjedelig, snarere tvert imot. Det er en kjent sak at Freud skriver glimrende, og bokens idéhistoriske betydning bør være grunn nok til å lese den. Noe av grunnen til at man blir så provosert av boken, tror jeg er at vi kan kjenne oss så alt for godt igjen i Doras gripende historie. Tør du?