– En spennende og godt skrevet bok om det harde livet som pelsjeger. Det er rett og slett ingen som overgår Helge Ingstad når det gjelder å fortelle om livet i polarstrøk enten det gjelder pelsjegere eller indianere og eskimoer og alle hans bøker bærer preg av at han har stor faglig tyngde bak alt han skriver om.

– Vil gi boka fem stjerner. Den er av historisk betydning. En bok jeg kommer til å lese flere ganger.

– Helge Ingstad

– Dette er vel klassikerboken til Ingstad, hans første beretning om livet utenfor et moderne samfunn. Ingstad beretter her om hans liv med indianere og pelsjegere i Nord-Canada. Indianernes omflakkende liv bunnet i deres måte å skaffe seg mat på. Hovedkilden til mat var reinsdyr, og disse flakket vidt omkring fra sommer til vinter. Noen ganger kan Ingstad nesten se døden i hvitøyet da jakten slår helt feil og de ikke aner hvor reinsdyrene er. Jeg måtte le litt da jeg leste hva Ingstad skrev om fet mat. Han nevnte at den eneste gangen han hadde følt seg dårlig var da han ikke hadde fått i seg noe rent fett, og med en gang han spiste kjøtt og fett fra et reinsdyr følte han seg pigg igjen. Dette er en stor kontrast til det moderne samfunns redsel for spising av rent fett. Jeg synes denne boken er et fabelaktig vitnesbyrd på datidens siste "primitive" levevis, og Ingstad er vel en av de siste beretterne om ekte villmark uten påvirkning av det moderne samfunn.

– Jeg var en av mange nordmenn som satt spikret foran skjermen når Lars Monsen kreket seg over Kanada. Jeg trodde han var unik, helt til jeg hørte meg igjennom denne boken. Boken er et fantastisk vitnesbyrd over en livsstil som er gått tapt. Ingstad var en advokat som gikk lei av jobben og dro til Kanada for å bli pelsjeger. Han må tydeligvis ha hatt i hvert fall noen forkunnskaper før han dro, for livet han levde var tøft. Det er ikke får ganger han var døden nær. Språket i boken er selvfølgelig enkelt, men det er nå slik det skal være.

– Man skulle kanskje tro det ble kjedelig i lengden å høre om en mann som lever helt alene med hundene sine i månedsvis og som har det å overleve som eneste syssel. La meg avkrefte dettre med en gang. Det er overhodet ikke kjedelig. Det er lett å forstå at en vellykket advokat fra Norge drømmer om å kvitte seg med bedriften og alt som binder ham og søke lykken i et totalt ukjent, ugjestmildt og ikke engang kartlagt område. Men å gjøre det!?? Ingstad forteller de utroligste ting i en helt vanlig språk. Han er ikke en forfatter, han bare forteller om sine opplevelser slik de hendte, uten jålete utenomsnakk. Og det trengs virkelig ikke. Det er et skjær av eventyrglede og klondyke-stemning i denne boka som ikke finnes lenger. Vi aner også en undertone underveis av at dette ikke kommer til å vare evig, at det alt er i ferd med å ta slutt. Beundringen blander seg med en dyp vemodighet. Ingstad var kanskje en av de aller siste menn av en utdødd rase.