– Boka handler om en reise over Pyrineene. Handlingen er lagt til denne reisen. Denne boka var utrolig kjedelig! Boka var veldig langdradd og minuttene sneglet seg avgårde når jeg hørte på denne. Hadde det ikke vært at jeg var på ferie på denne tiden og ikke hadde noe annet å gjøre på flyet, ville jeg aldri ha fått med meg slutten. For de som ikke har lest denne boka bør dere holde dere langt unna! Den er ikke verdt pengene det koster å kjøpe den. Egentlig liker jeg forfatteren, men en bok som var så kjedelig har jeg ikke lest på lenge.

– Som mye annet av Paulo Coelho, er dette en litt drømmende, stillferdig og vakker bok. Hvis du er i den riktige stemningen og lar det rive med, ligger alt til rette for en nydelig lytteropplevelse der kjærligheten mellom mennesker, og mellom mennesket og Gud står i sentrum. Oppleserens stemme er behagelig og ordene liksom flyter avgårde i en skinnende strøm, som alle de fine formuleringene til Coelho. Men er du litt kritisk innstilt tror jeg denne boken lett kan oppfattes som full av meningsløst vås og klisjeer om tro, håp og kjærlighet... Men for dem som liker Coelhos forfatterskap er dette nok en vakker historie å kose seg med.

– Ved elven Piedra satt jeg og gråt er et vakkert, religiøst eventyr. Unødvendig opplyses leseren i begynnelsen om at personene i eventyret er fiktive. Denne historien er vel verdt å lese, eller som her; lytte til. Men den kan ikke måles opp mot den flotte historien Alkymisten som er skrevet av samme forfatter. To mennesker finner tilbake til hverandre etter å ha levd to vidt forskjellige liv, og spørsmålet blir om kjærligheten er sterk nok til å overleve denne avstanden som har blitt skapt gjennom disse årene. Jeg vet ikke om det er oversettelsen eller forfatterens ord, men ord som «formiddagsmat» gjør boken unødvendig høytidelig og gammeldags. Selv om ordene og de religiøse handlingene blir gammeldagse, er det tydelig at vi befinner oss i nåtid med våre syn på religion, vin og sang, og også kjærlighet med den søkende friheten vi har i dag. Petronella Barker gjør en flott innsats som oppleser, men hennes høytidelige stemme understreker det gammeldagse. Dette er et flott eventyr, men minner mer om misjonering enn jeg synes passer i nåtidslitteraturen. Jeg er glad jeg har hørt denne, men kommer nok ikke til å lese den igjen.