Rotur med mening

Vi har ulike måter å koble av på. En lang fjelltur kan være fysisk krevende, men også gi ettertenksomhet og klarhet. Sigri Sandberg valgte å ro en gammel trebåt.

Sigri Sandberg hangler. Det skjer vonde ting rundt henne, og selv står hun i spagaten, med en fot i Oslo og en fot på eplegården på Vestlandet. Hvor hører hun hjemme? Hun må finne ro, og det kan hun gjøre med nettopp ... å ro. Sognefjorden er den hjemlige fjorden, og Norges lengste og dypeste. Sigri bestemmer seg for å låne moras gamle Oselvar og ro inn fjorden. Det vil bli krevende både fysisk og mentalt, men hun lengter etter å kjenne sjøen, løfte årene, heve blikket. En romaskin blir innkjøpt til den trange blokkleiligheten i Oslo, og treninga starter.

Den gamle vestlandsbåten
Skal man først ro Sognefjorden, bør det skje i en båt full av tradisjoner og historie. Oselvaren til Sigris mor er en slik. En vestlandsbåt av tre med to par årer, mast, seil og ror. Sigris mor har tatt godt vare på båten gjennom alle år, og Sigri kan få låne den til turen. 2. mai reiser hun og mannen fra Oslo for å ro første etappe. De starter fra Eivindvik, stedet der Sigri trådte barneskoa til de ble godt slitte. Hva betyr stedet man vokste opp? Er det slik at man alltid vil lengte tilbake dit, selv om man valgte å flytte ut? Hun forteller stedets historie, om Henrik Wergeland som kom hit sjøveien, om Olav den hellige, om at den gangen sjøen var den viktigste ferdselveien, var Eivindvik en naturlig hamn. Båten ligger og dupper i solnedgangen ved flytebrygga. – Er det den der vi skal ro? spør mannen bekymret. Han mener det er en liten tass av en båt.

Reise sakte, se mye
Hva vil Sigri oppnå med turen? Oppleve vakker natur, selvsagt. Leve sakte, for det går unektelig sakte når man ror, særlig hvis været byr på utfordringer. I en fjord med høye fjell rundt, kan man oppleve harde kastevinder som kommer brått. Sigri forteller historier om tider da det var vanlig å ro hvis man skulle et sted. Folk omkom i hopetall før redningsvestens tid. Å ro en åpen båt, er ingen spøk.

Å ro gir anledning til å gruble over livets viderverdigheter. Å ro gir ro. Til tross for vannblemmer både her og der. Etter hvert faller man inn i en god rytme. Man ror framover, men ser bakover, og underveis er det anledning til å oppsøke plasser innover i fjorden som byr på vakkert landskap, gamle venner og kanskje en øl. Sigri forteller historier knytta til fjordlandskapet, om klatrere og kunstnere. Det er lett å skjønne at mange har ønsket å oppsøke den vakre og ville vestlandsnaturen, blant dem William Slingsby, Tidemann og Gude og Henrik Ibsen. Hun forteller om kalkflagellaten Emiliania huxleyi som sammen med sedimenter fra breene gir det turkise vannet innerst i fjorden, om stein- og snøskred som har tatt flere folk enn roturer. Hun forteller om natur, vind og livet under vann. Hva er egentlig hjemme? Er det egentlig et sted, eller er det kun en følelse? Tankene får løpe fritt mens årene sier kadonk, kadonk, kadonk.