Denne boken kaster nytt lys over en periode i norsk kunstliv som lenge har vært ignorert. I tiårene rundt 1800 var det bare noen av aktørene innen de utøvende kunstartene opera, teater og dans som hadde kunsten som yrke. Dette var dilettantenes store periode, men deres prestasjoner har lenge vært sett ned på. Et klart skille mellom amatør og profesjonell var heller ikke etablert - det skjedde nettopp i denne overgangsperioden. Med profesjonaliseringen av kunstfeltet utover 1800-tallet gikk dilettantbegrepet fra å være en hedersbetegnelse til å bli et skjellsord, og det til tross for at dilettantenes virksomhet var selve grunnlaget for den profesjonelle kunsten slik vi kjenner den. Gradvis utviklet det seg en ny kunstforståelse og nye kriterier for hva kunst skulle være. Utviklingen gikk ikke i samme takt på de ulike kunstfeltene, og konsekvensene av profesjonaliseringen var også ulike. Denne boken tar opp en rekke problemstillinger rundt forholdet mellom dilettantvirksomhet og profesjonell kunstutøvelse som i svært liten grad har vært behandlet innen norsk danse-, teater- og musikkvitenskap tidligere.