– Denne boken ble for meg provoserende å lese. Jeg arbeider i barnevern og møter slik barns om er incest- og voldtektsofre. Jeg, og ingen andre kan si eller vite hva som er sant eller ikke sant, men for meg virker som om "Vera" snakker sant. Jeg leste boken til Vigdis også, "Arv og miljø". Oppførselen til "Vera" er også typisk vedr. ofre for seksuelle overgrep, som lyving, diktning og det å fortelle ulike historier. Helga/"Nina" anklager søsteren for å ikke si noe om overgrepet tidligere. Det er også helt vanlig. Ikke orke å komme ut med overgrepshistorien før man er godt voksen. På side 285. opphøyer Helga rettssikkerhet fremfor etikk og omsorg. At rettssikkerhet ift. at beviskrav ikke må fires på, at man må være sikker før man dømmer. I saker som handler om incest og voldtekt er det stort sett aldri vitner eller bevis. Følger man Helgas tankegang, vil da omtrent ingen som voldtar barn i Norge bli dømt. Barn som forteller om vold og overgrep, snakker stort sett alltid sant. Som regel sier de mindre enn hva som er realiteten også. Det hører med til unntaket, at barn lyver om slikt. Nei hele boken ble en stor skuffelse. For meg virker det som om det er vanskelig for familien å erkjenne katastrofale hendelser som har skjedd, og lever i forsvar/vil ikke innse barndommen som søsteren prøver å formidle. Tenk å bli mistrodd av din egen nærmeste familie hvis du forteller om overgrep. Nei, dette får Helga Hjort ta på egen kappe.

– Boka er slettes ikke dårlig, den viker å være skrevet av et intelligent og fornuftig menneske som riktignok ikke er en erfaren forfatter. Jeg synes beskrivelsen av Vera som manipulerende og noe løgnaktig er overbevisende, hvis det som skrives er fakta. Vera er usympatisk. Men det tatt i betraktning kan likevel ikke bevise eller motbevise at et overgrep har skjedd.

– Synes denne boka var trist lesning og kun basert på eget ego. Hun har blottlagt hele familien ved å skrive denne boka. Bortkastet tid og lesning synes jeg men terningkast 2 for språket. Hva i all verden skulle Vigdis Hjort oppnå ved å lyve om incest? Fryktelig tungt å ikke engang bli trodd av egen søster... og i tillegg offentliggjøre det :(

– Ut fra de fleste kritikkene jeg har lest, burde ikke denne boken ha vært skrevet i det hele tatt, men alle jo selvfølgelig rett til å uttale seg, om enn kanskje ikke i bokform. Det er en intetsigende bok og egentlig bare et forsvar for å prøve å rette opp beskyldningene som forfatteren mener søsteren har rettet mot foreldrene deres. Det er bare Vigdis Hjort som vet hva hun har blitt utsatt for. Det vet søsteren øyensynlig ikke. Så hvorfor skal hun skrive bok om det? Det tilfører ikke saken noe nytt.

– Meget viktig bok, som forsvarer en far som (etter sin død) åpent blir beskyldt for en alvorlig kriminell handling: nemlig for å ha seksuelt misbrukt sin datter - forfatteren Vigdis Hjorth - fra hun var fem til hun var 7 år. Den nålevende moren blir i samme "virkelighets roman" av Vigdis Hjorts (Arv og miljø) beskyldt for å ha visst om disse kriminelle forhold, og gjort sitt beste for at datteren skulle godta det. Det er utrolig at i rettsstaten Norge, kan, i dette tilfellet, "glimrende virkelighetslitteratur" (Arv og miljø) bli utgitt og solgt til et stort publikum, uten at et eneste bevis blir fremlagt. Og uten forargelse fra kritikere. Kunsten er tydeligvis viktigere enn sannhet og menneskeskjebner. På høy tid at vi får en "for-svar litteratur" her i landet - og Helga Hjorth, som er søster av Vigdis Hjorth og datteren av de "kriminelle" foreldrene har skrevet en meget nødvendig og tankevekkende bok. Mitt beste bokkjøp i år.