– Det er svært så dramatisk på Tangen gård for tiden. Det ser ut som om Amalie og hennes nærmeste stadig befinner seg i fare. Willy, Svarteboka, kulpen ved fossen er bare noen av ingrediensene. Amalie får sterk mistanke om at alt det vonde i livet hennes er Svarteboka sin skyld. Hun, Tron og Kalle fant den i en koie og åpnet den for en stund tilbake. Hun frykter at det nå er en forbannelse over alle tre. Vil hun klare å oppheve denne forbannelsen eller er denne forbannelsen noe hun bare innbiller seg? Jeg liker tempoet i Fossefall-bøkene. Det blir bare bedre og bedre. Avslutningene gjør meg mer nyssgjerrig hver gang. Derfor er jeg glad for at jeg drøyer litt med de bøkene slik at det ikke blir så lenge til neste gang. Hater å vente. Jeg er også glad for at de mystiske tingene i skogen endelig dukker opp igjen, for det har jeg savnet stort. Vil den kaotiske hverdagen til Amalie noen gang ordne seg? Hun opplever mye drama for tiden. Er det virkelig Svarteboka sin skyld for alt rotet? Mange spørsmål mangler svar og det gjør meg bare enda mer nysgjerrig!

– Etter den dramatiske slutten i forrige bok får vi her vite at det heldigvis går bra med lille Kajsa, og at Willy endelig blir fanget. Men Willy er en slu rev, og det går ikke lenge før han er på frifot igjen. Amalie kan med andre ord ikke føle seg trygg verken på gården eller andre steder i bygda. Livet er heller ikke enkelt for Kari, etter at hennes svigerfar Karolius har blitt siktet for drapet på Isak er ikke livet på Tille som tidligere. I Sverige sliter Victoria med sine problemer, hun trodde at dersom hun rømte av gårde sammen med Fredrik ville hun endelig få et lykkelig liv. Nå opplever hun imidlertid at Halvor hjemsøker henne både i søvne og i våken tilstand. Ingen andre opplever Halvors nærvær, og hun er redd hun begynner å bli gal. Hennes eneste redning er hvis Amalie kan komme og hjelpe henne. Jevnt over en dette en god og underholdende bok med mye spenning. Dessverre blir det litt for mye av det overnaturlige i denne boken, noe som ikke faller helt i smak hos meg. En spennende slutt gjør at jeg bare må lese neste bok også.

– Mystikken på Finnskogen utdypes mer i nummer 14, og nye avsløringer om fossen og gamle hendelser som kan knyttes til den, kommer også fram i dagen. Personlige relasjoner utvikler seg og styrkes, det er handling på liv og død og hyppig dramatikk slik som i tidligere bøker, men også litt søt romantikk i ytterkantene. Kjærlighetshistorien er fortsatt en av drivkreftene for meg sammen med blant annet de overnaturlige elementene, for å følge med serien videre. Og derfor er det jo gledelig at det igjen er en stor andel mystikk, gamle sagn, syner og litt trolldom i denne boka. Jeg håper jo også at ting løser seg snart når det gjelder den store kjærligheten. Mange hindringer har gjort veien vanskelig, og det er ennå vingling. Håper noe avgjørende skjer her snart, at det ikke fortsetter sånn nå som egentlig de fleste hindringer er ryddet av veien. Jeg krysser fingrene! En avslutning med høy puls slik som serien har for vane, og da er det bare å vente til midtveis i mars for å få svar og forhåpentligvis noen ønsker oppfylt!