Ragna begynte å gå igjen, men hun ante ikke hvor hun var eller hvilken retning hun skulle ta. Det var mørkt, og det snødde tett.

Med ett orket hun ikke mer, beina var tunge som bly og nektet å adlyde da hun prøvde å løfte dem. Hun sank ned på kne og ble sittende med hodet bøyd mot vinden. Hun var så trett. Og det var så forferdelig kaldt. Kroppen falt fremover, og det siste hun kjente før øynene gled igjen, var den kalde snøen mot ansiktet.