– Ja, i denne boken skjer det vi har venter på i snart 30 bøker nå: Ingebjørg ser sin førstefødte for første gang. Det er her jeg hadde trodd trådene skulle løses litt opp, men det føles dessverre omvendt ut. Jeg er kjempelei av alt Ingebjørg vikler seg inn i og som drar ut historien. De siste ti bøkene har kun malt på det samme kornet, og nå er melet ødelagt. Selvfølgelig er ikke alt svart, for en ivrig Ingebjørg-entusiast så er hver bok en fest, uansett hvilken skrøpelig tilstand den er i. Jeg kommer til å følge denne serien til siste slutt, uansett hvor mye det drar ut, for det er den tross alt verd.

– Dette er bok nr 32 i serien om Ingebjørg, og etter hvert begynner nå serien å trekke vel mye ut. Dessverre er denne boken til tider både platt og kjedelig. Hva er det egentlig som drar historien fremover nå? Hvor ligger spenningen? Og er det ikke litt vel unaturlig at Ingebjørg kan styre sitt eget liv akkurat som hun vil hele tiden? Dessverre synes jeg ting begynner å bli for urealistisk og det gjør at engasjementet daler kraftig også. Språket er som vanlig levende og godt, men det holder dessverre ikke til å gjøre denne boken bra og spennende nok. Håper neste bok blir bedre...