– I det siste har jeg følt at Frid Ingulstad i denne serien bare har spunnet på de samme trådene, men nå er det duket for nye, spennende hendelser. Hugo blir kidnappet, Halfdans besteforeldre blir sett i strøket der han bor, og Hilda har en ung elsker. Men er han det han utgir seg for? Elise møter igjen en bitter uvenn også, så det mangler absolutt ikke spenning. Språket er som Ingulstads språk alltid er: levende og med god flyt. Boken er lettlest og god, og man lærer utrolig mye om den historiske perioden boka handler om. Jeg hadde innbildt meg at det ikke var så mye igjen av denne serien fordi det var begynt å skje litt lite, men nå er det plustselig mye å ta av. Anbefales.

– Lille Hugo er plutselig borte, og Elise får raskt mistanke om at det er Ansgar og Helene som har tatt ham. Hun er raskt på farten for å hente Hugo hjem igjen, men dessverre blir hun bare møtt med motgang. Ansgar og Helene mener at de har full rett til å være sammen med Hugo, og de synes Elise er både ond og egoistisk. Det er gledelig å lese at Kristian endelig kommer tilbake til hovedstaden. Han og lille Halfdan blir godt mottatt av den andre, og Kristian får endelig muligheten til å fortsette skolegangen. Herremannen er også så hyggelig at han tar med Elise og hele hennes familie på båttur og restaurant. Dette er en stor opplevelse for dem, spesielt for Peder, Evert og Dagny som synes det hele er helt uvirkelig. Nok en gang har Ingulstad skrevet en underholdende, dramatisk og spennende bok. Historien flyter lett og det er en stor fornøyelse å lese boken. Som vanlig var det en veldig dramatisk slutt, og jeg ser fram til å ta fatt på neste bok.

– I boka må Elise kjempe en kamp om sønnen Hugo siden Helene og Ansgar igjen lager problemer. Denne saken håper jeg skrinlegges raskt, spesielt siden en av de andre karakterene brått får nesten samme problem, og jeg har ikke noe ønske om å lese "dobbelt opp" om dette fremover. En gammel uvenn av Elise dukker også opp igjen for å lage kvalme og ubehageligheter, og det er mye sinne, frustrasjon, redsel og uvennskap i boka. Små doser av dette for å skape spenning er greit, men jeg håper ikke disse sakene trekkes ut i flere bøker fremover. Da vil jeg heller ha spenning og dramatikk på andre måter, enn at det hele tiden skal være gammelt fiendskap og krangler. Samtidig er det mye moro her, spesielt replikkene fra Peder. Det er umulig å ikke trekke på smilebåndet når man leser, og det er også moro å lese om barna som vokser til og tar mer del i handlingen. Som vanlig er det flettet inn mange historiske referanser i handlingen, og slike små ting gjør mye for boka og leseopplevelsen. Boka forsvant uansett i et jafs. Slutten irriterer meg mest isteden for å være spennende, dessverre.